Sitat av
Myoxocephalus
Jeg ser hvor du vil hen og jeg har sympati for din posisjon, men jeg tror ikke den er bærekraftig. Hvis man resonnerer på dette nivået, så åpner du opp pandoras eske for en lang rekke enda eklere problemstillinger i samme gate: Hva med røykere, ekstremsportutøvere, folk som ikke bruker sikkerhetsbelte eller fyllekjørere? De har også valgt å påføre seg en skade selv, har de ikke? Og hvis man derfor vil kaste disse ut av helsetjenestene, hva med rusmisbrukere, folk som forblir i voldelige relasjkoner eller selvskadere? Syttiåringer som tror de fortsatt kan måke hyttetaket uten å få hjerteinfarkt, folk som aldri har tatt i ei sag og skal felle den enorme bjørka i hagen, eller hva med hobbyelektrikere som "skal bare"? Det blir jævlig uffent jævlig fort.
Videre: Hvem skal avgjøre om du fortjener hjelp eller ikke? Er det noen du mener er kompetente til å ha den jobben? Og ville du vært villig til å selv utøve slik makt over andre?
Jeg vil heller ha det enkelt og at helsevesenet som utgangspunkt hjelper alle etter beste evne, uansett hvor idiotiske de er. Det finnes grenser for hva som tillates av dyr behandling, og det er en kommité som må ta tøffe etiske valg - men det er utelukkende unntak og grensetilfeller som må vurderes, ikke noe som treffer bredt i samfunnet. Faktum er at folk flest, undertegnede inklusive, er fette idioter og at ikke flere tar livet av seg selv på idiotisk vis sier noe om hvor ufattelig kompetent helsevesenet egentlig er. Det provoserer meg at folk gjør det vanskeligere for oss som samfunn å hjelpe de, men alternativet er så forferdelig mye verre. Og dersom det er en mager trøst: Selv om det er surt å se skattepenger gå til å plastre sammen idioter med dødsforrakt og kondomdress, men resultatet er evig mye verre for de som må leve resten av livet med knust kneskål og rygg.
Ja, det er det som er det store dilemmaet i denne saken, og det er nettopp eksemplene du nevner som jeg sikter til i slutten av mitt forrige innlegg.
Det er helt menneskelig å være både korttenkt, naiv og godtroende, og vi har nok alle elementer av selvbedrag i livene våre. Noen mer enn andre så klart, men det er naivt å tro at man aldri er naiv.
Og det er klart, saken det refereres til her er på den ekstreme enden av en eller annen skala. For undertegnede er det veldig mye lettere å sympatisere med en gamling som har tatt seg vann over hodet og brukket lårhalsen, enn en som konsekvent nekter å ta imot dyr behandling for sin kreftdiagnose, for så å komme krypende når agurksalaten ikke hadde ønsket effekt. Det fremstår ganske arrogant for å være ærlig.
Men så har du nettopp røykere, (ekstrem)sportsutøvere, narkomane etc, som i mange tilfeller er like mye skyld i egen sykdomstilstand som Tarjei. Bør det være diskvalifiserende i forhold til offentlig helsehjelp å begynne med heroin i 2021, med alt det vi vet det fører med seg? Njaaai, jeg synes nok ikke det, men det er Gud hjelpe meg kritikkverdig på flere plan. Samtidig er det også i akkurat det tilfellet lettere å sympatisere med den som misbruker for å flykte fra egne demoner, fordi de har opplevd jævelskap som krig, utallige overgrep som barn etc, fremfor han som valgte å bruke det "fordi det er jo digg da".
Det er så potensielt mange nyanser til nesten ethvert av disse eksemplene, at jeg holder på å gå meg vill i mine egne tanker, men jeg lander på det samme som deg; et offentlig helsevesen som hjelper ved behov, punktum. Det betyr derimot ikke at man må sympatisere med ethvert av tilfellene.
Rent hypotetisk, om man skulle hatt kvalifikasjonskrav for å motta offentlig hjelp, måtte det vært en komité av et slag, men hvem som hadde vært kvalifisert til stillingen? Jeg tror ikke de menneskene finnes. Noen ville sagt helsearbeidere, noen ville sagt prester, og noen ville sagt Ole Paus, men å være saksbehandler i en slik instans hadde vært en altfor tyngende oppgave for en sart sjel som meg selv ihvertfall.
Samtidig har vi f.eks. UDI, som vel faller ganske nærme problemstillingene ovenfor. Et vedtak i hånda og en enveisbillett Norge-Bangladesh er kanskje ikke en dødsdom per def, men om det er så mye bedre er jeg ærlig talt usikker på.
Eller de som avgjør om potensielt livsforandrende/livreddende medisin/behandling til flere millioner kroner skal dekkes av det offentlige. Det dukker opp noen slike saker i media fra tid til annen, og fellesnevneren for de sakene som kommer på trykk er jo stort sett at svaret er nei. Hvem er egentlig skikket til å fatte slike vedtak?
Så jeg lander nok på samme slutning som deg, hjelp ved behov. Ikke fordi den hjelpen nødvendigvis er like fortjent i alle tilfeller, men som du selv sier; alternativet er så mye verre.