Sitat av
Strømkontakt
Om Harald sliter med stuff en dag i dag, er det 99 % sikkert at det ikke har noe med deg å gjøre. Ingen grunn til dårlig samvittighet.
Veldig tydelig at du aldri ble mobbet selv.
Kanskje du var en av de som mobbet? Kanskje selve jævelen som dro alle de andre med på mobbingen? Det vil jo forklare hvordan du kan ha et så snevert syn på saken.
Barneåra er jo grunnleggende for oss alle. Det er da vi formes som mennesker, da legges grunnlaget for hvordan vi lærer oss å takle livet. Om noen mobbes over lang tid så vil det ødelegge selvfølelse, tro på egne evner og liketil synet på at man fortjener å ha det bra. Man føler seg bare som en liten dritt. For veldig mange som så kreves det årevis med psykologbehandling for å klare å leve et fullverdig liv etter mange år som mobbeoffer. Og for noen så hjelper selv ikke psykologer. Sårene fra barneåra sitter så dypt at de aldri blir hele mennesker.
Også mener du at mobberne er skyldfrie?
Forsøk å tenk nøye gjennom alt dette en gang til.
Sitat av
Strømkontakt
Han skriver jo selv: Harald var en gutt som kom fra et vanskeligstilt hjem. Jeg har senere fått vite at han ble utsatt for vold fra far. Han lærte sent på skolen, og hang etter i alle fag.
Her ligger store deler av barndom problemene. noen stygge slengord og slosskamper gjorde trolig nok ikke ting bedre, men neppe den underliggende grunnen til at han muligens har det ganske tøft idag.
Summen av dritt kan fort bli for mye for noen. At han hadde det dritt hjemme betyr ikke at han er fritt vilt på skolen. Om skolen hadde vært et fristed hvor han fikk fred og kunne unnslippe problemene hjemme så ville kanskje livet til Harald vært helt annerledes idag.
Men Harald fikk ikke noe frikvarter fra dritten. På skolen ble det også dritt. Problemer overalt og ingenting en liten gutt kan gjøre for å løse det. Klart sånt setter spor, og at han også opplevde mobbing i tillegg til å ha det kjipt hjemme gjorde nok ikke oppveksten til Harald noe bedre. Stakkaren fikk jo aldri fri dra dritten som omga ham.
Sitat av
Susa
Det er noen ting som ikke kan tilgis. Nå vet jo ingen av oss hvordan gutten du mobbet har det, kanskje han har det helt greit og vil sette pris på en unnskyldning. Men er det sånn at mobbingen faktisk har ødelagt mye for ham, er det ikke sikkert han vil sette pris på at du bruker ham for å lette din samvittighet.
At han tror noe forandrer seg fordi han sier unnskyld gir meg bare følelsen av at han bagatelliserer hele hendelsen. Jeg følte at han tråkket på meg når han lirte av seg beklagelsene sine. som om det var en liten filleting som kunne bli bra igjen pga noen tomme ord.
Så nei, jeg synes du skal være forsiktig med å si unnskyld. Om Harald har hatt vonde år pga mobbing, blir de ikke bedre om han får en unnskyldning. Og om du absolutt vil unnskylde deg, synes jeg det er viktig at du har fokus på riktig sted. Og det er ikke på dine egne følelser. Kanskje et godt gammeldags brev hadde vært greit? Litt mer innsats enn en mail, mindre sannsynlig at det blir lest på jobben, tryggere enn en fysisk konfrontasjon hvor du kanskje presser ham til å komme med en respons. Ikke vet jeg.
Right on Susa!
Sist endret av frtoretang; 10. november 2014 kl. 02:40.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.