Jeg ble mobbet på skolen. Når jeg vokste opp, ble ferdig med skolen, fikk meg nye venner og fikk tilbake selvtilliten så skjedde det noe. Jeg så ikke lenger på meg selv som et offer, jeg så på meg selv som en mye mer empatisk fyr enn jeg ville ha vært foruten mobbingen, jeg så på meg selv som en mye sterkere person fordi jeg har klart å bygge meg selv opp igjen, jeg følte meg etterhvert bedre enn mobberne.

Nå er jeg en fyr med en bra jobb, deilig dame og en stor omgangskrets av vellykkede, smarte og reflekterte venner med integritet. Når jeg ser tilbake på hva det har blitt av mobberne, så er det ingen som er i nærheten av der jeg er i livet. Flere av mobberne har kontaktet meg i ettertid for å unnskylde seg, det gjør meg litt provosert, fordi jeg oppfatter det som at de fortsatt ser på meg som et offer. Jeg får inntrykk av at de tror at de fortsatt har kjangs til å påvirke meg, at det har noe å si for meg hva de mener om meg. Det har det ikke lenger. Jeg er ikke lenger bitter, fordi jeg har tatt lærdom fra det, det har gjort meg sterkere.

Som svar på unnskyldningene så har jeg svart pent og høflig at det går helt fint, men det provoserer meg at de tror at det har noe å si.


Det utkastet du skrev kaster Harald tilbake som offer, det bør du være forsiktig med. Gå inn i deg selv og finn ut hvorfor du mobbet, avslør for Harald hvorfor du gjorde det. Om du hadde det tøft og vanskelig, la han få vite det. Om du først igjen skal gjøre han til et offer, så gjør deg selv til et offer i samme slengen.