Det er noen ting som ikke kan tilgis. Nå vet jo ingen av oss hvordan gutten du mobbet har det, kanskje han har det helt greit og vil sette pris på en unnskyldning. Men er det sånn at mobbingen faktisk har ødelagt mye for ham, er det ikke sikkert han vil sette pris på at du bruker ham for å lette din samvittighet.

Jeg opplevde en brutal gjengvoldtekt og også at han som organiserte det, forsøkte å unnskylde seg mange år etter. Det var veldig vanskelig å takle av flere grunner. Først og fremst unnet jeg ham ikke noen tilgivelse og jeg ble veldig sint og frustrert over at han ønsket at jeg skulle sitte der og høre om hvor vondt han hadde hatt det. Det forandrer ikke noe som helst for meg at han også har det vondt.

At han tror noe forandrer seg fordi han sier unnskyld gir meg bare følelsen av at han bagatelliserer hele hendelsen. Jeg følte at han tråkket på meg når han lirte av seg beklagelsene sine. som om det var en liten filleting som kunne bli bra igjen pga noen tomme ord.

En annen ting er at jeg følte meg plassert i en veldig vanskelig situasjon. Vi var på en stor fest med mange mennesker. Jeg ønsket ikke å lage en scene der, jeg ønsket ikke å bryte sammen offentlig, jeg hadde faktisk stålsatt meg for den festen i flere uker fordi jeg visste at han kanskje ville være der, men jeg var ikke forberedt på at han skulle prøve å snakke med meg. Så jeg endte faktisk opp med å si at "det går greit, glem det", i desperasjon for å få den dumme fyren til å holde kjeft. Jeg hatet meg selv for det med en gang.

Så nei, jeg synes du skal være forsiktig med å si unnskyld. Om Harald har hatt vonde år pga mobbing, blir de ikke bedre om han får en unnskyldning. Og om du absolutt vil unnskylde deg, synes jeg det er viktig at du har fokus på riktig sted. Og det er ikke på dine egne følelser. Kanskje et godt gammeldags brev hadde vært greit? Litt mer innsats enn en mail, mindre sannsynlig at det blir lest på jobben, tryggere enn en fysisk konfrontasjon hvor du kanskje presser ham til å komme med en respons. Ikke vet jeg.