Mine erfaringer fra skoletiden innebærer både gode og vonde opplevelser. Jeg var veldig skoleflink, men slet med å tilpasse meg sosialt. Jeg fikk høre at jeg var rar, og ofte ble jeg holdt utenfor.. Ble ikke invitert i bursdager, og hadde ofte ingen å være med i friminuttene..

De vondeste minnene handler om at meg og en annen jente i klassen mobbet en gutt. La oss kalle han Harald. Vi kalte han stygge ting, og la opp til slosskamper i skolegården. Dette var type "slossing" som innebar at meg og han skulle kjempe om å legge hverandre i bakken. Jeg var den sterkeste og kjappeste i klassen på barneskolen, og vant alltid disse kampene. Til tross for at dette ikke var et "angrep", men en avtalt kamp vi begge hadde samtykket til, så tror jeg at han ble med pga gruppepress fordi jeg sloss med alle de andre guttene i klassen.. Jeg fikk mye oppmerksomhet fordi ingen kunne slå meg i brytekamp. Jeg vant alltid, og fikk stor respekt blandt guttene.. Når jeg vant over de andre guttene var det ikke noen big deal, men når jeg vant over Harald, så stod alle rundt oss og ropte skjellsord til han, som "svekling" og PU-hemming..


Harald var en gutt som kom fra et vanskeligstilt hjem. Jeg har senere fått vite at han ble utsatt for vold fra far. Han lærte sent på skolen, og hang etter i alle fag. I senere tid har jeg fått høre at han har slitt med rusmiddelmisbruk. Jeg tror ikke det går bra med han.

Dette har plaget meg i alle år. Jeg var en mobber, og jeg skammer meg. Jeg gråter nå som jeg skriver dette innlegget.

Mitt spørsmål til dere kloke mennesker er følgende: Jeg ønsker så inderlig å be han om unnskyldning, si at jeg har slitt med skammen over det jeg har gjort og at jeg angrer. Jeg tør ikke be om tilgivelse, men vil bare si at jeg gjorde noe som jeg aldri skulle gjort, at jeg har hatt vondt av dette i alle år.. Jeg tar gjerne imot synspunkter for og mot. Dersom du som leser dette selv har blitt mobbet, ville du satt pris på det dersom mobberen hadde kontaktet deg 20 år etter og sagt unnskyld?