Jeg likte rutinene utenom de daglige opptellingene og kontrollene. Men det å bli dømt og vente på straff var deprimerende og jeg trakk meg unna alt av venner og familie. Jeg har endra meg fra å være åpen, sosial og likandes til å være innslutta, tom og deprimert.
Når jeg slapp ut så hadde jeg traumer fra razzia, kidnapping og trusler i forkant av rettsak, dom og lengre soning og ingen å snakke med det om som forstod utenom andre kriminelle så da søkte jeg tilbake til kriminelle igjen fordi det var eneste miljø jeg følte meg forstått i. Jeg er ikke lykkelig i det miljøet er trygt å si..

Jeg har alltid syns sånne folk som bare skal snakke kriminalitet er skikkelig slitsomme skrytepaver nesten men man blir miljøskada og vet ikke hvordan å passe inn, oppføre seg eller hva man skal prate med vanlige folk om når man har helt andre erfaringer og assosiasjoner.