Det jeg først og fremst er redd for, personlig her vi bor, er når de virkelig store folkemassene begynner å røre på seg. Vi tror vi er immune mot de store katastrofene her, og det er vi jo langt på vei nå. Vi kan pumpe oljekroner ut og smøre hjulene når pandemien bremser oss, og kjøpe vaksiner til alle. Vi kan ha en "streng, men rettferdig" flyktningpolitikk og ta inn et passe antall Moria-barn og fordele flyktninger fint utover kommunene, og så snakke fint om hjelp i nærområdene.

Men på ett eller annet tidspunkt, når ting virkelig, virkelig går til helvete i andre deler av verden, er vi sikker på at det er noe oljefond da? Det kan forsvinne over natten. Og om vi har penger, er vi sikker på at det finnes mat å kjøpe? Er vi sikker på at det overhodet går an på peke på en imaginære strek på bakken og si at innenfor her er det en nasjonalstat, dere får telte i deres eget nærområde? Hva om mange nok folk sier at det driter vi i, det gjelder ikke lengre? De vet jo hvem som har skapt denne krisen med sitt overforbruk , og det er ikke dem det går ut over først.

En ting er en konflikt her og en krise der, men når det rammer mange og store nok regioner så velter det verdensorden. Det er ikke gudegitt at vi skal bo her, bestemme over grensene våre og råde over virtuelle verdier i et marked som til syvende og sist bare er en sosial konstruksjon. Det funker bare så lenge de fleste er enig i det skal være sånn.

Sånn på kortere sikt, så er jeg mest bekymret over hvordan Europa vil utvikle seg politisk. Vi har sett nasjonalistiske og høyrepopulistiske strømninger lenge, og vi sitter nå med et diktatur i EU uten at folk virker veldig stresset over det. Med den stemningen som rådet i 2014-15 og hvordan systemene vi har for å håndtere flyktninger i Europa tydeligvis ikke er dimensjonert for noe sånt i det hele tatt, vel... jeg tror ikke vi er veldig langt fra å surre oss inn i piggtråd og skyte ned folk på grensen. Jeg tror det kan dra seg uhyggelig fort til når folk begynner å få panikk. Det er jeg mest redd for.