"Så lenge frøkna har smilehull over ræva, så er jeg hennes..."

-

noe som er litt genetisk men som blir ekstra tydelig om man rører seg noe. Og selve bmi er ikke nøye så lenge hu prøver så godt hu kan, å leve så lenge hu kan, så bra hu kan. Siden dét er litt av mine mål også med trening - at jeg ser ut som en gresk gud hugget i marmor er en bivirkning av at jeg er ganske nøye med kosten (diabetiker) rører på meg, og atpåtil er "noget forfengelig".

Eneste dette har ført til er ; at jeg smiler når jeg ser speilbildet mitt, og ofte må fighte litt ekstra med den "jaaa, jeg liker deg - og du trenger ikke si det som om jeg er noe spess ; utseendet falmer" for å bekrefte at jeg liker de.

Forrige seriøse var lav, hadde noe mage men var ganske tynn/normal-fit ellers (sær sammensetning) - og likevel var hu verdens deiligste det året det varte. Ellers har jeg vært ilag med overvektige gingers, tynne blondiner, lubne brunetter - så lenge det er kjemi der så har jeg ikke noe type.

Men for dems og min del så vil jeg ikke bli ilag med noen som har uberhøy bmi pga. total inaktivitet - fordi det er en meget usunn mivsstil for meg spesielt. Jeg hadde mast om "joggetur ? Gymmet ? Maraton-pule ?" - ALT anna enn å sitte i ro over lang tid, og hu ville fort tatt det som kroppspress når det egentlig var jeg som bare ville leve lengst og best mulig.