Et moment å ha i tankene er at man ikke bare velger å eksponere sitt eget DNA; man eksponerer også hele slektas - det er i grunn hele poenget. Er det et valg du står fritt til å ta på vegne av andre? Formelt sett står man selvsagt helt fritt, for man eier sitt eget DNA og at andre tilfeldigvis besitter de samme sekvensene er ikke ens egen feil med mindre man har produsert avkom. Og som forelder står man ganske fritt til selv å velge hvor mye man vil eksponere barna sine. Men er det riktig? De som plastrer fjeset til ungene sine utover hele facebook og instagram, gjerne med fullt navn, geolocation og intime detaljer om hvilke vennskap de har utviklet den siste tiden og hva de synes er vanskelig på skolen - de ser antakelig ikke noe problem med å eksponere andres DNA på nettet heller. Men ganske mange gjør ikke dette mot ungene sine, selv om de gladelig eksponerer seg selv til tusen. At man kan betyr ikke at man bør, og stadig flere har begynt å filtrere litt i så måte. Hvis man er litt tilbakeholden med å poste informasjon om andre, så bør man virkelig, virkelig ikke levere DNAet sitt til kommersielle aktører! Da avslører du ikke bare hvem som er si slekt med hvem, du avslører også hvem som ikke er i slekt med hvem. Ganske mange skjelletter har ramlet ut av det skapet. Du avslører også intime medisinske detaljer. Og ikke bare om personer du kjenner! Du utleverer arvemateriale på vegne av folk du aldri har møtt. Folk som er døde. Folk som ennå ikke er født. Noen gir totalt blanke faen i alt det overstående og resonnerer at deres egen råderett over eget liv gir de carte blanche til å legge hva de vil av føringer på andre. Juridisk sett har de rett, men de er douchebags som gjør det. Jeg mistenker imidlertid at de fleste som utleverer seg slik helt enkelt ikke har reflektert over implikasjonene. Det er grunnen til at jeg gadd å skrive dette innlegget: Jeg har ingen tro på at klikkåte publikasjonshorer tar det til seg og bryr seg. Men de som ikke har satt seg inn i saken kan i det minste få muligheten til å ta et informert valg. Man kan i alle fall forsøke å tenke på konkrete scenarier: Hadde du likt om forsikringsselskapet nekta deg en polise fordi de gjorde et kjapt søk og oppdaga at din ukjente halvbror hadde en sær genfeil? Selv hadde jeg blitt ganske pissed.

Det er også to andre momenter jeg vil trekke frem. Det ene er eierskap av DNA. Eier du egentlig DNA'et ditt? Eller selskapet du ga det bort til? Hva om en av deres samarbeidspartnere finner en kul sekvens i ditt DNA og vil ta patent på den? Det var de som fant den! Jussen her er mildt sagt uklar og preget av gråsoner, hvilket er ganske naturlig: Fenomenet er ganske nytt, implikasjonene for samfunnet enorme og store pengesummer står på spill. Så det kan jo være greit å ha i mente.

Det siste punktet er at ettersom flere og flere eksponerer seg slik, og betydningen av å reservere seg utviskes siden alle til slutt er i slekt med nok eksponeringsvillige fjerne og nære familiemedlemmer til at genetikerne kan pusle sammen de nødvendige bitene, så er i grunn hele verden kartlagt. Da måtte de få reservasjoner som eksisterer mot myndighetenes DNA-registrering av kriminelle fordufte. En naturlig og "fornuftig" utvikling hadde da faktisk vært å bare kartlegge hele sekvensen til alle som ble født og legge åpent ut på nettet for alle i hele verden, til fri og uhemmet bruk. Det er den eneste måten vi hadde fått et minimum av rettferdighet, og det hadde vært nødvendig for å forhindre en enda skjevere maktfordeling mellom individer og stater, organisasjoner og pengesterke selskaper. Ønsker vi å bevege oss enda lenger i en retning hvor slike grep er nødvendige? For mitt vedkommende er svaret bastant nei.