Glad vi har fått avklart at jeg ikke ivrer for hemningsløs utenomekteskaplig pulig i fylla. Det var altså TS sin situasjon jeg gav min nokså, vil jeg si, nøkterne analyse av.

Jeg forstår og respekterer standpunktet ditt, men har kanskje et litt annet syn på frihet og forpliktelse i kjærlighetslivet. Jeg mener man skylder partneren sin å være åpen og ærlig, og har ingenting til overs for å føre folk som stoler på deg bak lyset. Det ser jeg for meg kan være særdeles skadelig for den personens generelle tillit og tilknytning senere.

Jeg tror derimot mange lever middelmådige liv og ser virkelig betydningsfulle sjanser gli forbi fordi de er begrenset av det jeg ser som en urimelig forpliktelse. Jeg hadde trolig vært der selv, om ikke min forrige eks hadde baller nok til å si fuck dette, det må være noe mer enn "bra" der ute. Jeg er evig takknemlig for det, og om det var en fling på jobben hans som var fødselshjelp for den åpenbaringen så takker jeg henne også. Hadde vi hatt det virkelig dype, ekte greiene i bunn, så tror jeg han hadde han blitt gjennom en bølgedal, for han var en bra og solid fyr. Og altså litt mer modig og tro mot seg selv enn det jeg var på det tidspunktet. Uansett om det hadde vært sånn at jeg følte sterkere enn ham, så skyldte ham meg ikke et forhold av den grunn. Klart det var jævlig å bli dumpet, men man skal gjennom noen sånne stormer også. Ti tusen ganger heller det enn å bruke livet sitt på å tilfredsstille en slags kulturell norm om evig forpliktelse og få medalje for lang og tro tjeneste på slutten.

Generelt er vel min holdning at man skal behandle andres følelser og sin partners tillit med respekt, men at det ellers bør finnes minimalt med moralske regler for kjærlighetslivet og hvem vi deler det med. Det er det mest intime og personlige vi har og vi skylder ingen det. Jeg hadde i alle fall ikke dømt ts om hun endte opp med kollegaen sin til slutt. Yolo, discomus! Men ta hensyn til ditt eget og andres hjerte.