Kroppen er det ikke noe galt med, det er kun topplokket som er ganske herpa.

Det skal ikke så mye til før jeg begynner å stresse, det kan være noe så enkelt som at jeg gjør en ørliten feil eller at noen ikke prater rolig med meg, jeg trenger generelt en rolig stemning rundt meg for å klare å fungere på et basis nivå. (Spise, sove, hygiene.) Det trenger nødvendigvis ikke å være retta mot meg heller, det kan være nok at jeg ser/hører 2 kollegaer krangle. Det absolutt verste er når jeg føler jeg blir backet opp i et hjørne, det å være fanget på noen måte gjør at jeg MÅ ut av den situasjonen med en eneste gang, koste hva det koste vil. Å bli satt på institusjon har satt sine spor.

når tankekverna setter i gang er det umulig å få skrudd den av igjen.
Blir på en måte holdt fanget, men da av meg selv, de sterke følelsene og må holde igjen alt jeg kan for å ikke trigge en fight or flight respons som jeg ikke får kontroll over. Jeg kjenner det i hele kjernen av kroppen, og det bygger seg opp et trykk i kroppen som må ut. Så kommer adrenalinkicket, og da må jeg bruke absolutt hver eneste fiber av viljestyrke jeg har for å ikke la meg selv eksplodere av sinne eller la lysten om å løpe vekk ta overhånd. Helte over mot fight før, men etterhvert som jeg blir eldre har det blitt til flight istedet, heldigvis! for det var ikke holdbart å skulle bruke vold for å løse mine problemer, den gyldne regel er det jeg prøver så godt jeg kan å leve etter.

Eksempel på en jobb situasjon jeg har vært i: jeg hentet feil vare ifra lageret og fikk en streng tone tilbake om at jeg hadde gjort en feil. Det gikk såpass hardt innpå meg at jeg måtte gå inn på do for å gråte litt, selv om dette var en helt vanlig jobb situasjon.

Jeg vet jo selv godt hvor pysete dette høres ut, men jeg vil heller være pysete enn en voldelig jævel. det å ikke være voldelig er noe jeg har klart å få inkorporert inn dypt i min personlighet etterhvert som jeg har blitt eldre. Når jeg var tidlig i tenåra var jeg ikke snill gutt for å si det mildt. I gjerningsøyeblikket kjennes det helt fantastisk ut, men når adrenalinet dabber av og hjernen våkner opp igjen ifra lizardbrain modus så innser man hva man har gjort, og det blir vanskelig å leve med.

Jeg har prøvd å jobbe litt under én dag i uka tidligere, men fikk en ordentlig knekk etter kort tid. Jeg sliter med å se tegn som tidligere nevnt, en dag er jeg på topp og tenker "dette går jo dritbra, endelig er jeg i fast arbeid", så kan jeg bokstavelig talt neste dag være så ødelagt psykisk at bare å få i seg en brødskive virker som en klatretur opp mount everest. Jeg har veldig lyst til å prøve igjen ASAP, jeg tror dog ikke dette er noe godt tidspunkt å gjøre det på.

Jeg absolutt hater hvordan hjernen min responderer på hverdagslige ting som i utgangspunktet ikke skulle vært noe problem i det hele tatt.

Setter pris på svaret ditt @Kjelldriver, jeg synes historien din var veldig fin Jeg er enig i det du skriver.