Delvis vært der du er, og i ettertid når depresjonen var over og jeg snakket ut om det med et par venner så viste det seg at mest var det meg selv som trakk meg tilbake - men når jeg slet som verst så var det kanskje også noe vanskelig å være rundt meg. Merket ikke det selv, men de fortalte jeg var som en voksdukke. Helt stiv i ansiktet, smilte ikke og var helt uten mimikk. Var så mye surr og søppel i huet at jeg ikke merket at det kunne gå alt fra 10-15 sekunder til opp mot minuttet fra noen spurte meg om noe eller snakket til meg før jeg fikk frem et svar. Klarte heller ikke føre en samtale, og var en passiv samtalepartner som slet med selv enkle spørsmål og ja og nei svar. På toppen av det mistet jeg litt sosiale antenner, og hadde jeg først kommet meg ut av leiligheten og dratt til venner så forstod jeg ikke hint. Om de feks forsøkte å hinte at det var sent kunne jeg svare at "ja nå er det sent", men ikke gjøre noe tegn til å dra hjem. Heller ikke om de pusset tenna tok jeg hintet. De måtte bokstavelig talt be meg gå hjem. Så jeg var nok temmelig slitsom å henge rundt i den perioden.

Tror det at det å komme seg ut når det var en litt bedre dag var såpass stort at det jeg ville "melke det" mest mulig. Jeg var totalt oppslukt av tankekjør og kaotisk forsøk på å tenke meg ut av situasjonen så jeg ble sosialt dum og merkelig i den perioden.

Det jeg opplevde mens det stod på var at jeg følte meg litt uønsket. Men det var nok både egen tilbaketrekning og min midlertidige brist på sosial intelligens som gjorde at folk trakk seg unna. Når jeg ser tilbake nå så skjønner jeg det veldig godt. Tror nok det var nummeret før mine venner selv hadde trengt seg en pille etter at jeg endelig gikk hjem etter å ha sittet som en voksdukke i sofaen hos dem i kanskje 6 timer i strekk uten å ha noe å melde.

Alle opplever nok en depresjon forskjellig. Så det trenger ikke oppleves slik for deg. Men kanskje kan du se det som en forklaring på hvorfor det er vanskelig å skape nye relasjoner akkurat nå mens du står midt i en depresjon. Det er heldigvis god hjelp å få, og at du har bestemt deg for en legetime er jo alt en begynnelse på "helbredelsen" .

Lykke til - dette kommer til å ordne seg.