Dette er skrevet i den tanke at vi fortsetter å ture på som vi gjør i dag:

Mange av de systemene jeg har styrt og driftet igjennom min kariære har vært koblet til det offentlige eller lignende. Det later til for meg, at man har bygd opp veldig komplekse nettverk av systemer for flytting av energi (i dagens samfunn er jeg ansvarlig for å konvertere en udefinert mengde med elektromagnetisk energi fra stjerner, til en udefinert og abstrakt verdi som kan settes i gjeld til en vilkårlig random person, og det er en kjernefunksjon av økonomien) som er svært sårbare. I industrien jeg kjenner best er det et begrep som "overcomitted", som er en situasjon en kan befinne seg i dersom en har allokert alle de nåværende ressursene, og kanskje på mest mulig "optimal" (det vil si, ressursøkonomisk konservativ) måte, vil du kunne befinne deg i deep shit dersom de underliggende støttesystemene faller fra hverandre. I et tenkt scenarie der jeg opererer i et høyoptimalisert regime for kostnad av 100% utnyttelse av en ressurs over 3 noder, vil jeg i samme tenkte scenarie måtte ta ned viktige og esensielle støttefunksjoner for å forsøke å fordele ressursene og å forsøke å opprettholde noenlunde tjeneste over 1 eller 2 noder.

La oss eskalere uten å sette begrensninger:

Når de mest esensielle tingene et menneske trenger for å overleve i det daglige ikke med pålitelighet kan tilbys og det offentlige har ramlet fra hverandre, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Når temperaturene sakte men sikkert beveger seg mot koaguleringspunktet til eggehvite, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Når naturmangfoldet svinner hen, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Når befolkningsmigreringen begynner fra de stadig større ulevelige områdene i verden, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Hungersnød vil fra det jeg kan se trolig rive fra hverandre det aller meste vi klarer å kjenne igjen av et samfunn, om det ikke allerede har totalt kollapset før den tid. Når vi ender opp i situasjonen der hvor foreldre vurderer dithen at det vil være bedre å spise sitt eget barn her og nå enn at en totalt fremmed gjør det etter at vi selv har sultet ihjel, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Når far står over sitt barn med kniv og gaffel, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Når den mette far ikke lengre er i stand til å gå to uker uten rent vann og heller ikke klarer å finne noe uten å tilintetgjøre et annet individ, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Alle tjenester, alle produkter, alle kommersielle firma, alle børser, alle kommunikasjonsmuligeheter vil falle fra hverandre, spørs det hvor mye stabilitet en kan forvente i den umiddelbare framtid.

Løsningen på dette problemet er kanskje åpenbar i form av mindre og smartere ressursutnyttelse (veldig strengt tatt er vi kanskje dødsdømt i all den tid vi tilfører systemet med energi enn albedo og blackbody stråling planeten vår klarer å kvitte se med, men la oss forsøke å holde oss fattet, hva?), men veien dit har jeg ingen peiling på og jeg skal ikke oppriktig forsøke å overbevise andre om mine tanker, men jeg har desto mindre tro på den nåværende styrendes generasjons innstilling til verden skal ordne problemet. Født inn i gjeld i en stadig eskalerende og pumpet økonomi, og født uten spesielle utsikter med mindre du er vår adels sønn eller datter med et eller annet kjent norsk etternavn.

Med slike framtidsutsikter, må jeg si at jeg mister troa på at dagens eller neste generasjon skulle klare å la oss komme ut av dette, uten en veldig veldig radikal annerledes tilnærming på energi.

i^2 out of 10, would not buy again.

Edit: Vi lever i en tid der milliardærene kampes om å komme seg først ut i verdensrommet, og bygger bunkere og det som nærmest kan kalles byer under jorda. Det gjør liksom noe merkelig med tankegangen, på sett og vis.