Hvilke tanker har du om deg selv og livet ditt? Er det slik at du ikke ser noen mening med livet og at alt føles tomt og grått? Har du de siste par årene tapt interesse for ting du tidligere har vært interessert i? Har du f.eks spilt fotball i flere år men plutselig lagt det på hylla?

Det er vanskelig å si om du er deprimert eller ikke. Jeg er ikke psykolog, men lider selv av depresjon. Har diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, men det er ikke "hoveddiagnosen" min slik som at din hoveddiagnose er ADD (med mindre du har andre diagnoser som du ikke har skrevet om). Går du på medisiner? Går du til psykolog? Kanskje det ikke hadde vært så dumt å snakket med en psykolog. Det kan være depresjon, det kan være at du er sliten, det kan være at du holder på å møte veggen. Det kan være så mangt, og utifra det lille du skriver i innlegget ditt så har iallefall jeg ingen anelse.

For meg er depresjon en følelse av at livet ikke er verdt å leve, enkelt og greit. Finner ikke glede i noe som helst, alt er kjedelig, alt er dumt, man orker ikke gjøre noe som helst og vil egentlig bare ligge i senga og stirre i taket selv om det ikke gir en noe som helst. Ting man vanligvis har vært interessert i og hobbyer man har likt å drive med betyr plutselig ikke noe. Slik blir jeg i perioder hvor livet er litt for tøft. Det tar seg opp etterhvert, men så blir det ille igjen, derav tilbakevendende depressiv lidelse. Der er ulike grader av depresjon, dette er min grad.

Dette med at du aldri kjenner på ordentlig glede kan være et tegn på at du er deprimert. Men det kan også være at du har forventninger til hvordan de ulike følelsene skal være. F.eks tenker du at glede må være eksplosivt, noe lignende slik du følte når du tok lappen. Den dagen jeg tok lappen var jeg i strålende humør, jeg var så lykkelig at jeg svevde på en sky i flere dager. Det var ikke glede for meg, det var lykke. Når jeg føler på glede kjenner jeg bare at jeg har det greit med meg selv. Ting går greit, jeg er optimist, har ingenting på være sint/sur/deppa for der og da. Denne følelsen er sjelden i min verden, men den er lett gjenkjennelig, for med den følger fred og ro. Ikke noe stress eller mas, føler meg i vater. Er ikke slik at jeg tenker "fy faen livet er herlig" eller "åh jeg er så glad nå", er mer sånn "livet... ok". Er det jeg legger i glede. Tenk litt over selv hva du legger i det. Nå får jeg noe jævla enkelt til å høres litt komplisert ut men noen ganger trenger man å reflektere rundt helt basic ting.

Du driter deg ikke ut ved å gå til legen. Forklar situasjonen og spør eventuelt etter henvisning til psykolog. Det kan være et faretegn at du plutselig får sammenbrudd der du ikke klarer å slutte å gråte osv. Det kan være at du undervurderer din egen psykiske helse. Det kan være så mangt og da er det godt at vi har fagfolk som har lang kompetanse med psyken vår. Høres ut som du er ensom også, og med tanke på at du vanker i et miljø der du kanskje ikke føler deg helt hjemme er jo ikke det noe rart i det hele tatt. Du må gjerne sende en PM om du vil prate. Lykke til.