Og der blussa brannen opp igjen, gitt. Jeg velger å ta tak i det ene nye diskusjonsverdige momentet som har dukket opp:
Dette er nok ingen egentlig uenige i, men dette med 'like muligheter' er marginalt mer subtilt enn du later til å tro: Du kan innrette samfunnet på en slik måte at noen stenges ute, til tross for like rettigheter på papiret. La oss ta rullestolbrukere som eksempel: Har de like rettigheter til tilgang til offentlige tjenester når de har tillatelse til å benytte de på lik linje med alle oss andre, eller har de like rettigheter når de faktisk har mulighet til å benytte seg av de? Det hjelper lite å få lov til å besøke legen hvis trappa gjør det umulig å komme inn på kontoret. Retten er der, men den er verdiløs.

Rikfolk elsker også å snakke om 'like muligheter'. Men hva om vi fjerner alle støtteodninger for offentlig utdanning og privatiserer universitetene? Alle har den samme rettigheten til å studere, men kun de rike har råd. Siden pengene stort sett går i arv og siden utdanning stort sett er en nødvendighet for å lykkes, så har man da effektivt torpedert sosial mobilitet. Er det rettferdig? Rettighetene er like, men er mulighetene det? Man kunne jo innrettet samfunnet annerledes! Hvis vi bodde ute på prærien med plenty av plass og hvor det var helt flatt, slik at alle bare bygde hus på én etasje, så ville det være veldig greit å være rullestolbruker. Da hadde ikke særbehandling vært nødvendig for å passe inn i samfunnet. Tilsvarende kunne vi godt sett for oss et kommunistisk regime der all arv tilfalt staten og all utdanning var gratis. Jeg sier ikke at kommunisme er en løsning, bare så det er sagt. Poenget mitt er bare at det blir for simplistisk å snakke om like rettigheter og like muligheter som ekvivalente størrelser, når samfunnets konstruksjon innebærer en skjevhet - en skjevhet som vi lett kan se er vilkårlig og justerbar.

Med det i mente, har for eksempel kvinner like muligheter hvis de karrieremessig taper mer på å få barn enn menn?