Høyresiden tror av en eller annen grunn at de har patent på hva "frihet" skal være. Feks retten til å velge sykehjem. Problemet er at om man gir én person det denne personen definerer som frihet, så innskrenker det en annens opplevelse av frihet.

Noe er du inne på i det du skriver. Private sykehjem (som ikke drives på vegne av det offentlige) vil definitivt være for de med best råd. Disse kan sannsynligvis gi bedre lønnsbetingelser noe som fører til at de trekker til seg de beste fagfolkene. Og dermed senker kvaliteten på de offentlige tilbudene. Og med det så begrenser man indirekte andre folks frihet til å få best mulig hjelp. Jeg vet ikke hvor mange slike sykehjem det finnes i Norge, men dette er vel neppe noe stort problem per nå. Man ser vel mer antydning til det i andre deler av helsevesenet, men alt i alt ikke noe stort problem.

For de private sykehjemmene som drives på vegne av det offentlige så stiller det seg litt annerledes. Her er ikke pasientenes økonomi en faktor - de får betalt det samme per beboer uansett grunnet avtalen med det offentlige. Likevel vil det skape et klasseskille. For hvem er det som klarer å ta de beste valgene? Hvem finner fram til de beste sykehjemmene? Jo, det er de som er mest ressurssterke. Og man kan se at fagfolk trekkes mot de stedene som går for å være best - og de mindre ressurssterke betaler igjen. I tillegg - siden det skal koste det samme å drive et offentlig og et slikt privat sykehjem OG eierne skal tjene så mye penger som mulig, så må man spare en eller annen plass. Det er helt sikkert en del løsninger kreative private aktører kommer opp med som er verdt å lære av, men man ser at lønninger og pensjonsordninger kan svekkes. Så da betales denne valgfriheten av ansatte som får innskrenket sin grunnet dårligere økonomi.

Til sist skal man ikke underkjenne at det å slippe å velge, det å slippe å gruble, undersøke og bekymre seg over slike valg, men heller føle seg trygg på at man får god hjelp uansett, kan oppleves som en betydelig grad av frihet for mange. Frihet til å fokusere på andre ting og frihet fra bekymringer rundt dette også er en form for frihet som mange verdsetter.

Frihet er ikke en uendelig ressurs. Får noen, må noen gi et eller annet. Politikk dreier seg mye om å fordele denne friheten på en "best" mulig måte og man ser klare skillelinjer mellom blokker og partier her.

Så, for å svare på trådens hovedspørsmål: Nei, jeg synes ikke privatisering av helse og omsorg, herunder også sykehjem, er noen god idé. Og heller ikke skole. Jo mer komplekse og grunnleggende slike tjenester er, jo dårligere liker jeg det. At man har klinikker som tar seg av mindre komplekse inngrep og feks røntgenundersøkelser er nå så, det kan ha sin plass. Og i mange andre sektorer som ikke tilbyr grunnleggende tjenester direkte til bruker, så er jeg mindre skeptisk på prinsipielt grunnlag i alle fall. Hvem som bygger en vei er mindre avgjørende for folk flest enn hvem som tar vare på deg når du ikke kan selv. Dog skal det sies at lønns- og pensjonsbetingelser og sosial dumping er noe man må være oppmerksom på også i slike tilfeller.

Jeg innser at det kan være vanskelig dette. At kliss like institusjoner uten konkurranse kan føre til underprestering, mindre innovasjon og sløsing. Balanserer man med stor grad av åpenhet, et godt lovverk, en opplyst befolkning og gode journalister så tror jeg det hjelper mye.