Jeg ble tilbudt DMT engang på backpacker reise av en eldre hippie-fyr som pratet varmt om denne substansen og om dens helbredende virkninger. PÅ den tiden hadde jeg ingen erfaring med sterkere psykedelika - og hippiens beskrivelse var litt for far-out (han sammelignet det med nær døden opplevelse - at sjelen forlot kroppen og at man ville se seg selv ovenfra) til at det er noe jeg ønsket å prøve den gang.

Har etterhvert fått en stor fascinasjon for stoffet, og har lest endel tripprapporter. Har også lest boka til dr. Strassmann. Det som slo meg er at dr. Strassmann ikke virker helt fornøyd med resultatene han oppnådde. Det er tydelig at han er fascinert av hvor sterkt dette stoffet serut til å virker - samt at forsøkspersonene får kontakt med enteteties. Det er også tydelig at dr. Strassmann forandrer syn på endel ting underveis (hva er disse entetiene? Han kommer også med en ganske far-off teori om at forsøkspersonenes kontakt med enteties - kan være fra en parallell dimensjon i mørk materie - noe som etter min mening viser hvor virkelig disse møtene har fortonet seg for forsøkspersonene og altså for Strassmanns (at han altså ikke avfeide disse møtene som bare pur fantasi)).

Alt dette høres meget interresant ut - og jeg skulle likt å ha besøkt denne DMT-dimensjonen.

Når dette er sagt konkluderer også Dr. Strassmann med at veldig få av hans forsøkspersoner har hatt en "åndelig vekst". Ett år etterpå er det få av forsøkspersonene som ser tilbake på DMT-opplevelsene som en life-changing opplevelse. DMT-opplevelsene har altså bidratt lite til å forandre forsøkspersonene vesentlig (noe som står i sterk kontrast til for eksempel nyere pciloscybin eksperimenter). Det virker på Strassmann som at selve trippen går for fort - at det sånn sett er for lite tid til å bearbeide og løse opp knuter i underbevisstheten. Strassmanns store ønske - kan det virke som - er at noen av forsøkspersonen skal forandre seg til å bli mere "åndelige" til f.eks å begynne å meditere (noe som ingen av forsøkspersonene begynner med etter disse opplevelsene). Boka ender jo faktisk med at Strassmann heller begynner å gi forsøkspersonene pciolcybin (etter min tokining - for å få et mere ønsket resultat (da Strassmann er psykiater og ønsker at forsøkspersonene skal "forandre seg" til det bedre).

Etter å ha lest boka tenker jeg at Ayahusca virker som en mere oppbyggelig måte å innta dette stoffet. Litt som å f.eks å røyke Salvia - kontra å spise det på den tradisjonelle måten.

Noen tanker rundt dette fra erfarne brukere?

Har DMT forandra deg, din livsstil, eller din psyke på en positiv måte (kontra f.eks lengre Ayahusca, eller LSD, mescalin, pcilocybin turer - mange har jo f.eks begynt å meditere, stoppet med alt av dop osv som følge av oppbyggelige psykedeliske turer på slike stoffer).