Veldig, veldig enkelt forklart:

Det starter med partikler som fyker rundt i verdensrommet. Disse har masse, og har derfor tyngdekraft. De tiltrekkes av hverandre. Det skal utrolig mye til for at to partikler klarer å treffe hverandre i en perfekt frontkollisjon midt på imot. Det som gjerne skjer er at de treffer hverandre litt på skrå, og dermed begynner de å gå i bane rundt hverandre, slik:



Over milliarder av år så begynner dette å balle på seg. Jo større en slik klump med partikler blir, jo sterkere tyngdekraft har den og jo flere nye partikler blir dratt med inn. Ettersom det ikke er noen reell motstand i verdensrommet så er det heller fint lite som hindrer dem i å fortsette å spinne rundt hverandre til evig tid.

Etter hvert så vil dette bli til en gigantisk sky av partikler (og da snakker vi om en ufattelig stor sky). Når de blir store nok så kan trykket av tyngdekraften i midten av skyen bli så enormt at det blir til en stjerne. Når stjernen er "født" så vil det som regel være igjen en god del materiale i skyen som fremdeles snurrer rundt seg selv. Disse restene fortsetter å klumpe seg sammen og blir til slutt planeter.

Planeter, solsystemer og galakser starter mer eller mindre på samme måte; og det er dette som er grunnen til at de (som regel) snurrer samme vei, på samme plan i verdensrommet. Du kjenner sikkert til sentrifugalkraft, som vil dra kantene av et snurrende objekt utover, vekk fra midten. Hvis du ser på galaksen vår fra siden, så vil den ha en linse-lignende profil, som dette:



Som jeg nevnte, så ser du den samme effekten på galakser, solsystemer og planeter. Dette er grunnen til at alt sammen pleier å ligge i samme plan i stedet for å være "i 3D", som du skriver; alt kommer fra den samme skyen, som snurrer én bestemt vei.

Med det sagt, så finnes det selvsagt mange unntak, og veldig mange teorier om hvorfor det er unntak.

• Dvergplaneten Pluto i vårt eget solsystem spinner rundt sola på en helt annen måte enn de andre 8 planetene. En teori er at Pluto har blitt "fanget opp" av tyngdekraften til vår sol etter at solsystemet vårt ble skapt, og den er derfor ikke laget av den samme materien som de øvrige planetene. Det finnes mange "løse" objekter ute i verdensrommet ("exo-planeter"); gjerne rester fra solsystemer og galakser som på ett eller annet vis har feilet eller blitt ødelagte.
• Uranus spinner som et hjul; Fra vårt perspektiv så ligger "nord- og sør-polen" på Uranus der vi forventer å finne ekvator.
• Astroider og meteorer har gjerne litt irregulære baner. På samme måte som med Pluto, så er det en god sjanse for at solsystemet vårt rett og slett har fanget opp disse objektene ute i verdensrommet et sted, og derfor har de en annerledes bane.
• Oort-skyen, som ligger utenfor planetene våre, ligner mer på en ball enn en flat disk. Dette feltet (tror man) består av restene av skyen som skapte solsystemet vårt, samt mye annet ræl vi har fanget opp på veien gjennom verdensrommet:

Igjen, dette er veldig enkelt forklart, og det finnes mange teorier og mange ulike objekter i verdensrommet som ikke nødvendigvis følger disse spillereglene. Men typisk så er det sånn at ting ligger flatt fordi det er skapt av den samme skyen som spinner i én og samme retning. Sentrifugalkraften sørger for å flate ut området en god del mens ting blir satt sammen til stjerner og planeter.