Ts kudos for at du står i det, det i seg selv er ofte en svært god resept for å komme videre og for å bli bedre og mer hel ved. Fantastisk å lese at du på tross av diagnosen og det at du sliter sosialt makter å stå i jobb selv om jobben er svært krevende fordi du er rundt folk/kunder. Det å faktisk komme ut over dørstokken daglig er i seg selv svært god behandling.

Men kanskje bør du vurdere å enten justere ned stillingsbrøk eller sykemelde deg om du er ekstra sliten i perioder, vi mennesker er litt som batterier. Vi kan ta oss helt ut lenge, om vi får ladet opp i fred i ro. Men skjer det for ofte eller det blir vrient å lade opp så kneler vi til sist.

Mtp innleggelser så vil jeg si at en innleggelse ikke er noe å frykte. Tvert imot om du er åpen for at du fortjener hjelp og trenger hjelp så kan det vise seg å bli starten på en prosess du kan fortsette poliklinisk eller på egenhånd når du kommer ut. Kanskje er det faktisk slik at en "time-out" hadde vært en god ting? Da får du fred og ro rundt deg, du brenner ikke alt kruttet på jobb og får kanskje da krefter til å jobbe mer med deg selv?

Suicidale tanker, skjønner du kan bli oppgitt og få de tankene. Om det kun er tanker så får du forsøke å akseptere at sånn føler du akkurat her og nå. Du registrerer at slik har du det nå, men du følger ikke aktivt opp og dveler ved de tankene. Skulle disse tankene bli verre eller du føler ting blir mørkere bør du definitivt snakke med lege eller behandler om hvordan du har det.

Ang det å stole på mennesker så er det jo slik at for at en behandler skal klare å hjelpe deg på best mulig måte så krever det en relativ stor grad av ærlighet. Kanskje ikke absolutt alt du behøver å dele, men alvorlige ting som suicidale tanker er definitivt noe du bør dele. For slikt kan være en indikasjon på at ting er i endring, feks kan det være en indikasjon på at nå koster det i overkant mye å stå i full jobb. Eller at det kan være verdt å forsøke en ny medisin mot feks depresjon.

Jeg tror du finner ut av dette, du er kjempesterk som står i situasjonen, som går på jobb og som ser at du faktisk trenger den sosiale treningen du faktisk få på jobb. Det virker rett og slett som at du har en sterk indre motivasjon for å jobbe deg gjennom dette, så jeg tenker at dette klarer du. Og ikke vær redd for å be om hjelp, du fortjener den hjelpen. Enten du nå snakker med fastlege eller behandler.