Slik du snakker, skulle en nesten tro at du ikke forstår hvordan rusmisbruk fungerer i det hele tatt. Nå vet jeg imidlertid at dette ikke er tilfellet, så det forundrer meg at du har en så bastant og enspora tilnærming til dette.

Det er ingen som oppsøker hjelp "med en gang". Rusmisbruk utvikler seg over tid, og det er ingen absolutte grenser for når bruk går over til misbruk. Man skaper seg en illusjon, og forteller seg selv løgner for å rettferdiggjøre valgene sine. Illusjonen sprekker ikke spontant, fordi man en aften er i det filosofiske hjørnet. Den sprekker når konsekvensene slår deg i trynet, som for eksempel når du blir kasta ut hjemmefra. Det er ikke sanksjonene i seg selv som fører til endring, men med støtte og hjelp, så kan de fungere som en realitetsorientering, og gi grunnlag for et genuint ønske om endring. Slike muligheter må gripes tidlig, slik som man kunne ha gjort i dette tilfellet. Over tid blir brukeren vant til å nå bunnen, og følelsen av å være mislykket bygges inn i identiteten. Dermed mister også sanksjonene all verdi. Første smell og etter kun 4 måneders misbruk. Det er faktisk et relativt bra utgangspunkt.

Det er ingenting kaldt og brutalt med det. Det er dumt, feigt, uansvarlig osv, men kaldt og brutalt er det ikke. Du tror kanskje han sitter der og tenker: "Fuck henne, når skal jeg skyte heroin, og ødelegge livet hennes." Det gjør han neppe.

Du har rett i at det er risiko forbundet med å forplikte seg til å hjelpe rusmisbrukere. Det vet jeg personlig en del om. Jeg har selv forsøkt å hjelpe en god venn i flere år, for til slutt å måtte gi det opp. Nå er han død. Men et forsøk er det da for pokker verdt, hvis det gjelder en person man bryr seg om. Det er selvsagt opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv, men det er nå min mening.