Det er et godt spørsmål som jeg skulle ønske jeg hadde et bedre svar på, men jeg kan prøve å si litt hva jeg tenker om det. Nå vet ikke jeg bakgrunnen til ts, så det trenger ikke være så relevant for henne heller.

Hvis man har levd med å få grensene sine tråkket på over tid så lærer man å koble fra når det skjer, og ikke føle noe særlig. Hvis noen på nytt tråkker over grensene så kan det hende man kobler fra veldig raskt, fordi det er en automatisert respons. Gjerne før du skjønner hva som skjer. Det er altså ikke nødvendigvis det at man har lyst å sette grenser men ikke tør, og man bare kan ta seg sammen og gjøre det likevel. Man ser kanskje rett og slett ikke at det som skjer er utnytting eller overgrep. Man ville kanskje sett alle de røde flaggene om noen andre fortalte samme historie, det er bare i situasjonen at man blir helt blind for det. Man kan kanskje være en tydelig og selvhevdende person ellers også, helt til noen trigger akkurat den responsen.

Den langsiktige løsningen tror jeg ofte er terapi, jeg har i alle fall ikke noe bedre forslag. Du blir liksom ikke kvitt en maladaptiv mestringsstrategi ved å bestemme deg for å slutte med det, selv om det nok kan hjelpe med bevisstgjøring. I mellomtiden tror jeg det er lurt å ha noen å lufte sånt med, hvis man vet at ens egen dømmekraft er litt på bærtur i sånne situasjoner. F eks spørre en venn eller her på freak om dette er en oppførsel man burde reagere på eller om man bare er paranoid. Det er ikke helt uten grunn at denne typen kjærester ofte går inn for å begrense fortroligheten din med andre.

Dette er helt sikkert ikke den eneste grunnen til at historien har en tendens til å gjenta seg på den måten, men jeg tror det er en av mekanismene.