Vel det er jo vanskelig å forklare eller å føle at en må argumentere for hvofor en ikke er forelsket eller elsker et annet menneske. Det er jo følelser, dufter, tiltrekning, og om det meste mangler så vel da er det ikke der og da er det ingen forelskelse. Ikke la deg presse på dette med forklaring. Du skylder ingen forklaring på hvorfor. At du sier at slik er det, niks forelskelse det får greie seg. Slik han oppfører seg så risikerer han jo at selv det vennskapelige båndet mellom dere blir ødelagt.

Tror kanskje du bare må ta en av-med-plasteret-kjapt-samtale med ham. Hardt og brutalt bare sier du at du føler ingenting for ham på den måten, det er ikke der, det vil ikke skje og dette er den siste praten dere har om akkurat dette. Om han ikke respekterer dine grenser så får du nesten bare finne andre og bedre venner.

Og kanskje er det en umulig oppgave uansett at dere skal være nære venner når han er opp over ørene forelsket? Hvert smil fra deg, en klem, melding eller et møte mellom dere vil tolkes og analyseres. Og kanskje vil han finne noe som gir næring til håpet om at dere blir et par. Kanskje blir det faktisk værre for dere begge at dere har et tett og intenst vennskap.

Uansett, mtp på ptsd og alt du har opplevd før så skjønner jeg godt du blir stresset av dette. Men du er i førersetet. Du bestemmer over deg. Når du sier klart ifra må han forholde seg til deg, gjør han det ikke har ikke respekt og da er han ingen god venn, men en sleip jævla luring som forsøker seg på et slags utmattelsespill.