Jeg har ruset meg fra samme alder som TS.

Jeg har i dag ingenting å vise til. Jeg ser ikke ut som en som sitter rusa stort sett hele tiden med unntak av noen perioder der man ser jeg har vært på et skikkelig makkakjør med det meste annet.
Omgangskretsen min består av forskjellige rusmidler, ingen rutiner, ingen jobb, utdanning som omtrent er verdiløs.
Når jeg sosialiserer meg en sjelden gang er det rusmidler som er temaet. Når jeg snakker med folk så er rus temaet. Hvis folk tar kontakt er rus temaet, og slik var det fra jeg var 16 til 20 og noe.

Plutselig i midten av 20 årene hadde jeg en god periode hvor jeg tok opp utdanningen, traff en jente og fant ''meningen'' med livet, ''kjærligheten'' til rus var omtrent borte også. Etterhvert som tiden gikk ble forholdet vårt satt på prøve mange ganger, jeg brukt litt rusmidler i skjul, og om jeg var med venner så var det alltid rusmidler i bildet. Jeg forsto at hun begynte å miste følelser for meg av forskjellige grunner, og jeg tok meg i nakken, begynte å virkelig bry meg og vise at hun var diamanten min. Det endte med at hun mistet all interesse, og jeg som var blitt vandt til at uansett hva det var, så var det oss to tok dette ganske tungt.
Rus kom inn i bildet som aldri før, og jeg svevde nok mellom liv og død med kombinasjoner av alt mulig hele tiden. Kunne godt finne på å blande alkohol, benzo, opiater, ghb og lyrica uten noe stimulerende. Jeg våknet jo opp på alle mulige måter, med kler halveis på, eller på gulvet i stua, kjøkkenet med svidd mat, og jeg var ofte klissvåt. Jeg blandet ting jeg viste kunne føre til at jeg ikke våknet igjen, men gang på gang så åpnet øyenlokkene igjen. Jeg var ofte sikker på at jeg ikke våkner igjen nå, når jeg måtte kaste meg etter pusten til jeg plutselig bare våknet i en eller annen stilling. Var alltid alene utenom et fåtall ganger. Folk som var litt nære sa jeg måtte ta det litt rolig, det var tårefremkallende å se noen bry seg, men det erstattet ikke tomrommet eksen min hadde etterlatt når hun dro sin vei.

Etter en periode med dette roet jeg meg ned, hadde kontakt med eksen noen ganger, men ble avvist etter en dag, hver gang. Dette førte til at jeg begynte å bruke mye rus igjen, det var så tungt å bli fratatt håpet og livsgnisten etter bare en dag, På dette punktet ble det mye rus, men nå var det også 3-5 dager på amfetamin i slengen, kombinert med alt annet av stoff.
Plutselig får vi kontakt igjen, og det virker som det kanskje kan gå denne gangen, bestemte meg for å holde meg rusfri og det varte en måneds tid, plutselig blir det til at hun prøver litt rusmidler uten meg, og det fører til at jeg kaster meg på bølgen. Etter noen dager mister hun igjen all interesse for meg siden jeg ruset meg, og da går ting virkelig til helvete igjen. Første uken brukte jeg seroquel, benzo, alkohol og slikt for å få sove vekk alt og slippe mer enn et par timer med øynene åpne, når det var tomt for seroquel så begynte jeg igjen med alt annet. Ruset meg med livet som innsats hver dag, holdt meg stortsett hjemme 24/7 med øynene på kryss og tvers. Dette pågikk en stund, og ut av det blå fikk vi igjen kontant, jeg var veldig sliten da og ikke helt meg selv. Endte igjen med at vi var med hverandre, dagen var perfekt, men så kom morgendagen og jeg var igjen uinteressant for henne. Dagen jeg var med henne tenkte jeg igjen at denne gangen så går det kanskje, men fikk virkeligheten slengt i trynet dagen derpå, så jeg fortsatte å ruse meg opp og ned, på kryss og tvers. Prøvde å vinne henne tilbake men løpet var kjørt.
Tok en ferie med en kompis for å klarne hodet litt, det gikk til helvete for hun antok jeg hadde gjort alt mulig galt da vi pratet litt på hjemturen. Jeg forsto med engang at her var det bare å ruse seg bort igjen, så da sitter man her igjen.

Blir litt mye tekst og fokus på akkurat det forholdet, men i perioder noen steder i teksten har det vært gode perioder uten rus, og jeg hadde en veldig god periode hvor jeg traff en jente som dro meg ut av møkka, og jeg fikk gnisten igjen, planer om mer skole eller å få meg jobb, gjøre helt vanlige ting som er naturlig for folk flest, men så var det eksen min da. Traff jo henne en dag, og om jeg kuttet av kontanten med hun nye så skulle det bli oss to igjen. Dum som jeg var så gjorde jeg jo det, men dagen etterpå så var begge borte, og det var ihvertfall ekstra tøft. Jeg ofret jo en person som var god tvers igjennom, for en liten mulighet med eksen, som det viste seg at hadde fått seg ny kjæreste.

Jeg sliter litt med meningen med livet, jeg er klar over at det ikke er særlig kult med en type som går på nav, samtidig så er alt av motivasjon og vilje til å gjøre noe med det helt fraværende uten noen å dele tiden med. Vet ikke hvem jeg er egentlig, får høre at jeg er en god person som fortjener bedre enn dette og at jeg har støtte fra de, men jeg klarer ikke å få gjort noe. For meg ble forhold en ekstra rus, den beste rusen man kan få faktisk, en rus som motiverer deg til å komme dit du vil i livet, og en du kan dele godt og vondt med. Jeg gikk i fra en som ruset seg ofte, men ikke så ekstremt, til en som ruset seg litt her og der i skjul, til det folk flest kaller en narkis. Nå skal jeg hente opiater og ta ett dypt dykk fra virkeligheten med noe benzo og alkohol som tilbehør for å rømme litt fra sorgen som aldri forsvinner.

Ser at hele teksten min handler om kjærlighet, men før jeg fant den var jeg i det minste litt produktiv og sakte men sikkert så gikk ting fremover, men det var hele tiden rett på bongen så snart muligheten bydde seg.

Vet ikke hvor jeg vil hen med denne teksten, og hvorfor jeg skriver det. Er mye som ikke blir nevnt som hadde gjort ting mer forståelig, og jeg prøver ikke å svartmale eksen som leker med hodet mitt da det er ting jeg ikke kan/vil nevne som setter ting mer i perspektiv, men nå er jeg nødt til å forlate dette rotete syte innlegget og få litt love fra rusmidler.