Jeg har ruset meg hver dag, og da mener jeg virkelig hver dag, i mange år. Hele tiden, på alt mulig. Jeg har aldri vært voksen, arbeidende, ansvarsfull, omsorgsfull eller på andre måter "flink". Jeg har bare vært ruset. Mange ville nok påstå at jeg har kastet vekk hele livet mitt, selv ville jeg svart at jeg har forbedret det. Samtidig forteller den lille delen av selvinnsikt jeg har igjen at det neste året vil være det viktigste i mitt liv, og uansett hvor "fint" det har gått så langt vil ikke rusmissbruken være forenelig med fremtiden jeg ønsker. For å kunne vurdere det jeg lurer på blir en fort tvungen til å forstå rusbildet, så en kortversjon av historikken er ikke til å unngå:

En dragning mot rus har jeg hatt så lenge jeg kan huske, og rundt 16-års alderen startet leken forsiktig med hasj. Når tenårene var over og verneplikten var gjennomført var dog tiden for nysgjerrig flørt forbi, og rusen ble fort en stadig mer integrert del av livet mitt. I første omgang var jeg for det meste bare en ivrig røyker av hasj med en forkjærlighet for amfetamin og piller en helg eller to i måneden. Var det annet dop i omløp sa jeg aldri nei, men i det store bildet blir disse dråper i havet.

Et år gikk før amfetaminen snek seg fra lørdagskvelden til mandagen og videre ut i uken. Et sted mellom 8 måneder og et år var jeg kontinuerlig ruset på amfetamin, uten at dette medførte noen reduksjon av ovennevnte inntak. Mye alkohol og bedre tilgang på øvrige stoffer som MDMA, GHB/GBL, kokain og diverse benzoer medførte videre økning, og jeg prøvde heroin for første gang. Jeg skjønte etterhvert at jeg hadde dratt strikken litt langt, og bestemte meg for å slutte med amfetamin. Det gjorde jeg, og amfetaminbruken ble kraftig redusert - noe den fortsatt er den dag i dag. Jeg sluttet også å drikke meg blackout-dritings hver helg, og å være stein ble en kveldsaktivitet heller enn en livsstil.

Med de opprinnelige "problemene" minimalisert var det kokain og GHB som dominerte rusbildet. Heroin ble stadig mer vanlig, men det var fortsatt noe som forekom en gang i blant. Et år med "litt av hvert" fulgte på. Jeg tok ikke noe spesielt hver dag, avhengig av hva jeg hadde liggende og hvem jeg var med kunne en mandags kveld utarte seg til alt fra noen streker kokain og en spliff til å farte rundt på heroin og amfetamin.

Det neste året skjedde det som måtte skje, og som alle med erfaring allerede har forstått begynte det å ta litt heroin å bli en stadig mer triviell aktivitet. GHB ble også brukt i større omfang. En personlig hendelse fant sted, og heroin sluttet jeg med. Jeg trappet også ned på mye annet, og ting gikk ganske greit en periode.

Så kom januar i år, og jeg så ganske lyst på tiden fremover. Men så måtte jeg selvsagt overgå meg selv, og etter en måned med lite rus "trengte" jeg litt heroin for å få unnagjort noe. Det var nesten umerkelig, akkurat som om hjernen nektet å la meg se selv at jeg tok heroin hver dag. Jeg kunne gjerne gå uten en dag, merke litt ubehag, bekrefte for meg selv at jeg ikke var avhengig - og så kjøpe et gram til. 2 måneder ut klarte jeg ikke lure meg selv mer, men siden jeg var nødt til å fungere optimalt den kommende tiden endte jeg opp med å akseptere avhengigheten og heller adressere den når jeg hadde tid.

Jeg har loggført bruken, og den siste måneden var jeg oppe i ca 15 gram heroin kombinert med 4 mg sub daglig. Amfetamin, kokain, weed og MDMA avløser hverandre fra dag til dag.

Som sagt som gjort - nå har jeg kommet svært langt i å avvende meg fra heroin. Jeg bruker nå 10% av hva jeg brukte for 10 dager siden, og det skal være ute av hverdagen min innen måneden. Jeg ruser meg enda hver dag, men jeg har faktisk såvidt begynt å tro på at jeg kanskje kan klare å ikke være ruset resten av livet.

Jeg har aldri i feilet i å gjøre noe jeg "må" gjøre og er innstilt på, og resten av livet mitt avhenger av at jeg klarer dette. Men hva faen skjer etter det? Jeg er for å være ærlig livredd for hvem det er som står igjen når rusmidlene forlater kroppen og sannheten kommer frem. Kommer jeg til å være helt ødelagt? Kommer jeg til å klare å begynne et liv der ikke bare jeg er nøktern - men faktisk må fungere på arbeid så vel som sosialt? Jeg føler ofte at den personen jeg har blitt over årene med rus er en jeg mye heller vil være enn den jeg lå an til å bli før.

Problemstillingen blir veldig uklar her, men jeg vil gjerne høre hvordan dere som har vært i lignende situasjoner har opplevd det. Alle tips og innspill er velkommen.