Sitat av
Gnarve
Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv og noen av mine nærmeste så lenge jeg kan huske men har enda ikke fått et konkret svar.
Ja vi lever i en tøff verden, noen av oss har opplevd motgang som folk flest ikke en gang kunne forestilt seg og noen har kanskje en bedre unnskyldning enn andre til å gi etter for substansen men spørsmålet står fortsatt. Med den kunnskapen vi har, viten om hvor farlig det er og viten om hvor man mest sannsynligvis vil ende opp ved å misbruke dette stoffet.. Jeg har en klar formening om at enhver forbruker vet fordømt godt hva de gjør når de sitter den første sprøyta. INGEN tvang deg, det var åpenbart et bevisst valg du gjorde og jeg er umåtelig nysgjerrig på hvorfor.
Mitt anstrengte forhold til heroin stammer fra at jeg vokste opp i Bergen sentrum, Nygårdsparken innen gå-avstand fra leiligheten hvor jeg bodde og jeg har streng talt hvert omringa av forbrukere hele livet. Jeg har blitt slått ned, forsøkt rana og blitt tilbudt tjenester jeg ikke vil snakke høyt om av heroinister som desperat prøver å råd til neste skudd. Min bestevenn fra barndommen døde av overdose i februar etter å ha blitt funnet innelåst på toalettet med to sprøyter i armen. Han var en ambisiøs ung mann med en lovende fremtid foran seg før han ble introdusert for heroin. De siste tre årene var han ikke til å kjenne igjen. Selv moren klarte ikke nå frem til han, det eneste han var opptatt av var sitt neste skudd.
Jeg er ikke fremmed for konseptet med å unnslippe virkeligheten, det er mye alkoholisme i familien og jeg drikker selv mer enn jeg vil innrømme. Min far døde i bilulykke da jeg var 5 år gammel og min mor er alkoholiker på fulltid. Ble mobba store deler av barndommen og jeg har hvert skremmende nærmt å begå selvmord flere ganger enn jeg kan telle. Mitt liv har ikke akkurat hvert noen dans på roser men jeg konstaterer dog at jeg aldri, og da mener jeg ALDRI har vurdert heroin som en løsning på mine problemer!! Viten om hvordan det ville påvirket meg selv og mine nærmeste har jeg ikke samvittighet til å gjøre noe så egoistisk og jeg sliter med å forstå hvordan denne tvers igjennom forkastelige substansen kan appellere til en eneste sjel.
Forklar, vil gjerne vite.
Selvskading, spiseforstyrrelser, selvdestruktiv adferd som råkjøring, det er mange ting folk gjør selv om de vet at det vil gå veldig dårlig før eller senere. Inkludert heroin.
Hvorfor gjør de da? Indre kaos, adhd, oppvekst, miljø,psykiske utfordringer, behovet for å få fred i knoppen, spenningen, samholdet, eller kanskje selvfølelsen er så lav at de føler det er det eneste de fortjener?
De har det neppe bra med seg selv de fleste som tar heroin, selv de som vokser opp i møblerte hjem og ellers lever et stabilt liv kan bli fristet til å gi seg i kast med opiater. Og for noen så blir det livslang forelskelse etter første forsøk. Noen få kan røyke heroin noen helger hvert år i årevis uten å bli hektet, andre blir fast første gangen.
Kanskje det er summen av all dritt og motstand i livet eller genet for avhengighet? Noen gir kanskje opp, kanskje har de forsøkt å ta eget liv slik du har gjort uten å lykkes, men nåla fikser de? Det er nok ikke et fasitsvar, men det er helt sikkert endel likheter.