Sitat av
Relevant
Jeg har enormt mye bilder i hodet, og gestikulerer gjerne rimelig absurde fingertegninger som metaforer til argumentene mine når jeg snakker helt uten å tenke over det, ofte til det banale som former og denslags.
Jeg har en tendens til å ikke ha en stemme i hodet, og husker jeg som barn ble bevisst på dette og fikk en - helt ufrivillig, og jeg følte jeg ble gal, og at jeg tenkte mye treigere når det måtte forklares i ord.
Du fikk en stemme i hodet som barn, og begynte da å tenke treigere?
Snakke høyt gjør jeg i all hovedsak når jeg er enormt stressa inni meg. Som når jeg nesten sovner og tenker på noe ubeskrivelig kleint eller liknende som jeg må ta stilling til.
Kjenner meg litt igjen i dette. Men siden du vanligvis ikke tenker med ord, er det nærliggende at dette ikke er din stemme, men en slags ytre stemme du har internalisert? Er det en selvkritisk stemme?
Selv tenker jeg veldig verbalt, og kan ikke forestille meg å tenke avanserte tanker uten ord. Men jeg har også et snev av synestesi, og blander sammen sanseinntrykk i tankene. Så det blir liksom et verbalt språk med farge, stofflighet osv.
Sist endret av *pi; 14. oktober 2021 kl. 00:04.