Poenget mitt er at "senere" kommer mye raskere enn man tror. Jeg angrer ikke spesielt mye på all den tiden jeg rotet bort. Har hatt det veldig kjekt og opplevde mye. Men så kommer man til et punkt der man er litt lei av den hverdagen også. Man får gjerne samboer eller ektefelle. Venner får barn og kjøper hus. Det blir mindre tid til fest og morro. Dette er jo veldig ofte ønskelig også for deg selv (man er klar for å gå videre i livet - ikke fordi man må men fordi man selv vil).

Sjangsen for at en person blir 80 er også størrre enn at vedkommende bare blir 25.

Men for all del - jeg er ikke noe livsorakel. Har bare ikke inntrykk av at det er spesielt oppløftende å sitte blakk (uten muligheter til reise, ta seg en SKIKKELIG fest en gang i blant, kjøpe hus/leilighet, spise ute på restaurant med venner etc) når resten av vennegjengen gjør dette. Blir raskt depresjon av det..