Jeg er enig i det meste du sier, Myoxocephalus. Staten bør i minst mulig grad begrense folks friheter med forbud. Men du sier også at om man er tilstrekkelig individualistisk, så spiller det liten rolle om landet man bor i er et demokrati eller et diktatur, fordi ens rettigheter og muligheter til å få det som man vil er like begrenset uansett. Du sier også at det ikke er greit for deg at politiet skal få bruke vold og tvang for å få deg til å lystre lover du hverken har laget eller samtykket i. Jeg mener førstnevnte påstand er like gal som det ser ut som ved første øyekast, og at sistnevnte kan være mer nyttig å se fra et annet perspektiv.

Jeg tror egentlig ikke jeg trenger å komme med eksempler for å vise at den første påstanden er gal, men for ordens skyld, la oss raskt sammenlikne noen av våre rettigheter og friheter i demokratiet Norge mot rettighetene og frihetene i for eksempel Saddams Irak. En nordmann står fritt til å delta i opposisjonell politikk, organisere protester og tale makten midt i mot. Du kan til og med kalle statsministeren ei drittkjerring i full offentlighet uten andre konsekvenser enn å ikke lenger bli tatt like seriøst av dine politiske mot- og medspillere. En iraker måtte tilbe lederen ved enhver anledning, og hadde ikke en gang frihet til å diskutere lederen eller hans politikk i kritiske ordelag i sitt eget hjem dersom de hadde barn, siden barn ble indoktrinert til å varsle på skolen om slik skulle skje. En iraker hadde ikke frihet til å la være å henge opp bilder av Saddam hjemme. Deltakelse i politikk utenfor Ba’ath-partiet var strengt forbudt, og bare mistanke om at noe slik foregikk medførte at de torturerte personen til de offentlig anklaget venner og familie for å delta i de mytteriske handlingene, etterfulgt av offentlig henrettelse. I flere tilfeller ble barna deres også arrestert, slik at medlemmer av det hemmelige politiet kunne rive øynene ut av hodet på barna foran foreldrene, for å tvinge foreldrene til å tilstå (gjerne falskt) og angi venner og familie. Protester medførte massedrap. Shiaprotestene i 1991 medførte et massedrap på ca 190 000 mennesker i løpet av en måned. Shiamuslimer av alle aldre og begge kjønn ble kjørt til massegraver i ørkenen i busslaster, hvor de ble skutt og dumpet – spedbarn ble skutt i hodet i morens armer. Massevoldtekt ble brukt som straff for "brudd på kollektivt ansvar". Bare å sitte på en kafé og ved et uhell velte en kopp over en avis med bilde av lederen var den sikre død (om du var heldig); noen ville ringe politiet umiddelbart i håp om å minke sannsynligheten for selv å bli mistenkt for opposisjonell virksomhet.

Jeg kunne fortsatt mye lenger, men det vil være overflødig. Ikke bare er det opplagt galt at en virkelig individualists rettigheter og muligheter vil være like begrenset i et demokrati og et diktatur, men påstanden er – om jeg får være helt ærlig – ganske smakløs.

Den andre påstanden kan vi betrakte som en problemstilling: Kan det være legitimt av politiet å bruke vold og tvang for å få noen til å lystre lover de hverken har laget eller samtykket i? Vi kan se på det mer generelle først: Kan maktbruk være legitimt?

Vi begynner med det optimale. Absolutt alle har rett til å gjøre akkurat som de ønsker uten at andre skal kunne gripe inn og nekte dem noe. Paradokset er ganske åpenbart; hva med de som ønsker å gripe inn overfor andre? De må åpenbart nektes å gjøre som de vil. Hva da med de som griper inn overfor de som griper inn overfor andre? Det trengs tydelig et litt mer raffinert prinsipp: Alle skal ha rett til å gjøre akkurat som de ønsker så lenge de ikke begrenser andres rettigheter og friheter. Det neste skrittet vil da være å tilspisse dette enda mer og definere hva dette betyr i praksis. Vi trenger et sett med rettigheter og friheter som alle skal ha, for prinsippet alene blir for diffust: Det sier faktisk ingenting om hvorvidt det å komme med en upopulær påstand er et inngrep i andres frihet fra å bli utsatt for påstander de misliker. Det sier kort og godt ingenting om avveiingen av friheter og rettigheter ved motstridende interesser.

Uten at det er nødvendig å gå i detalj her, er det tydelig at vi trenger et definert sett med regler som forsøker å gjøre den mest optimale avveiingen av enkeltpersoners friheter. For eksempel veier fordelen ved fri utveksling av ideer tyngre enn den enkeltes ubehag ved å høre ting man ikke er enig i.

Men da trenger vi også sanksjonsmuligheter overfor de som bryter disse reglene. Uten dette er reglene verdiløse. Uten mulighet til å med makt gripe inn i andres frihet når de begår brudd på prinsippene og reglene, vil en enslig person med en potetskreller kunne utrydde en hel by. Og sanksjonsmulighetene kan generelt ikke avhenge av hvorvidt regelbryteren er enig i reglene eller ikke. Hvorvidt en person er enig i at friheten til å utøve blind vold trumfes av friheten til å kunne gå i fred, er – og må være – uvesentlig for hvorvidt vi skal ha en sanksjonsmulighet overfor voldsmenn.

Det neste spørsmålet er da: Hvem skal ha denne sanksjonsmuligheten? Selvforsvar er en ting, og nødverge en annen. Men dette er ikke tilstrekkelig. Ved svært mange regelbrudd vil regelbryteren i første omgang unnslippe situasjonen på en slik måte at både selvforsvar og nødverge blir irrelevant. Er det da den overgrepet blir begått mot som skal ha sanksjonsmuligheten? Hva da i så fall med drap? Er det da familien som skal ha sanksjonsmuligheten? I begge tilfeller vil ting raskt eskalere i en voldsom voldsspiral, som vi har sett mange eksempler på, blant annet på grunn av at vi har en tendens til å vurdere overgrep begått mot oss selv som mye mer alvorlig enn tilsvarende overgrep begått mot andre. Det mest fornuftige vil da være å nedfelle en nøytral tredjepart, slik som et politi, som ved unntak av selvforsvar og nødverge har monopol på å utøve makt mot regelbrytere. Og politiet igjen må også få regler å forholde seg til, slik at balanseringen av maksimal frihet for alle ikke blir unødig begrenset eller skjev. Samtidig er det smart å dele makten mellom flere instanser, som politi og rettsvesen, for at maktmonopolet skal holde seg selv mest mulig i sjakk.

Så langt er ikke dette et problem, og i prinsippet behøver ikke situasjonen for den enkelte å avvike fra den hvor alle bare oppfører seg i henhold til kardemommeloven og en optimal avveiing og maksimering av hver enkelts rettigheter og friheter. Samtidig som politiet har makt til å bruke vold og tvang for å få enhver til å lystre lover de hverken har laget eller samtykket i. De eventuelle problemene ligger i selve lovene – inkludert de som begrenser politiets mulighet til maktmisbruk. At politiet kan bruke vold og tvang for å få deg til å lystre loven mot brenning av sprit er ikke et problem med demokratiet som styreform eller eksistensen av et politi med mulighet til å bruke makt; det er et problem med loven som forbyr brenning av sprit til eget forbruk.