Nei jeg vet ikke helt, kanskje er jeg bare litt skeptisk og nervøs av meg? Litt som han ene i flåklypa? Eller så er jeg kanskje på vei ned i det sorte mørke hullet der det blir fravær av håp og fremtidstro? Det er heller ikke utenkelig. Skjedd før på vårparten det. Har egentlig ikke generell helseangst så da blir det jo litt merkelig å være så skeptisk til denne korona'n men sånn er det nå for min del. Og vi ser jo hvor ille det går om det først blir så stor smittespredning at kapasiteten i helsevesenet går i stå. Det er jo da ting går fra ille til full elendighet og dødstallene øker dramatisk. Jeg skjønner jo med "den tenkende delen" av hjernen at på et tidspunkt må vi slippe opp, og at vi ikke kan fortsette slik ting er nå i det uendelige. Samtidig så det jo faktisk slik at om vi først får en kjempeøkning i smittespredningen som lammer helsevesenet så vil konsekvensene bli så dramatiske at jeg sliter litt med å se at det haster så inderlig med å få igang samfunnet. For prisen kan bli ekstremt høy.

Samtidig blir det en høy pris å betale for å fortsette dagens dugnad. Og som du har skrevet tidligere, endel barn lider jo faktisk kraftig nå som "alle er hjemme".

Litt ambivalent på dette eller bare ekstra skvetten og nervøs, ikke godt å si. Men det er nå slik jeg føler det. Og ingen har jo noen fasit, det blir jo et eksperiment uansett hvilket valg vi tar i forhold til lockdown.