Jeg er svært godt kjent med depersonalization/derealization disorder etter å slitt med det i over 4 år. Jeg vet ikke hvor mye min historie kan hjelpe deg, men jeg vet hvor jævlig det kan være, og ofte kan andres erfaringer være til stor hjelp, enten det er snakk om rene tips eller bare følelsen av å ikke være aleine.

Jeg var vel det en kan kalle en rutinert stoner over en lengre periode. Gikk rundt med bongen i sekken til ethvert tidspunkt bare fordi spliffen ikke gav med nok, og foretrakk heller å "slå meg selv ut" 7-8 ganger om dagen. Slik holdt jeg på i flere år. Brukte så å si aldri andre rusmidler, men et liv uten hasj var fullstendig utenkelig for meg på den tiden.
Også kom den høsten jeg spiste flein første gang, og ble fullstendig frelst. Virkelig, det er uten tvil en av de mest fantastiske opplevelsene jeg har hatt, og da ville jeg jo selvfølgelig ha mer. Videre utover høsten og vinteren, var jeg vel på tur gjennomsnittlig 1-2 ganger i uka, og ung, dum og ukritisk som jeg var, så jeg ikke noe som helst risiko i det jeg holdt på med. Er vel egentlig bare flaks at jeg ikke hadde så mange psykedelika-kontakter på det tidspunktet, for det jeg kom over, det spiste jeg,og dosering var heller ikke noe jeg hadde respekt for. Er vel sånn de fleste som aldri har gått på en smell tenker. Det å ikke ha kontroll på sitt eget hode, er et konsept som ikke eksisterer...

Men etterhvert som tiden gikk, merket jeg noen tilfeller her og der som satte meg litt ut. Plutselig begynte hasjen å gi en psykedelisk effekt jeg til tross for min kjærlighet for den slags ikke fant noe særlig behagelig, og etter et par panikkanfall innså jeg at jeg faktisk måtte legge bønna på hylla. Jeg merket at jeg hadde blitt veldig nervøs, og hadde fått en vag følelse av å ikke være helt tilstede. Slik jeg rundt nykter et par uker, men en av de første vårdagene med ordentlig sol, dro jeg ut for å ta noen øl med et par kompiser i en park. Det ble selvfølgelig fyrt opp en joint, og siden jeg følte meg ganske bra den dagen, bestemte jeg meg for å prøve å ta et par trekk. Det gikk kjempefint, og jeg følte faktisk at alt var på plass igjen. Med et stort smil om munnen dro vi senere hjem til en kompis, og der klarte jeg selvfølgelig ikke å dy meg, og tok et kraftig trekk på bongen; det siste bongtrekket jeg noensinne har tatt...

Jeg merket med én gang jeg satte meg ned at dette ble litt i overkant, men jeg bare lente meg tilbake å prøvde å slappe av. Plutselig kjentes det ut som det gikk et lyn gjennom kroppen min, og det føltes bokstavelig talt som om sjelen min ble revet ut (eller snarere "inn"). Jeg skvetter til og reiser meg opp. Alle sanseinntrykk føles helt uvirkelige, og jeg har ikke den fjerneste anelse om hva som foregår. Det første jeg tenker er at dette må være et flashback fra all psykedelikaen, men tiden går, og ingenting roer seg. Jeg begynner å bli helt desperat, og kompisene mine gjør det de kan for å roe meg ned, men ingenting nytter. Timene går, og det var ikke snakk om å få noe søvn den natta. Jeg sykmeldte meg fra jobben, og loket rundt noen dager for meg selv i en forvirret, uvirkelig ute av kroppen-tilstand med angst av en annen verden.

Jeg hadde ingen anelse om hva det var som foregikk, men jeg snakket med noen som hadde opplevd/hørt om lignende tilfeller, og de mente det antakelig kom til å roe seg, men at det kunne ta litt tid. Til slutt ble jeg så desperat at jeg dro til akutt-psykiater på legevakta, som sa noe av det samme, og mente at så lenge jeg kutter ut rus, vil nok det meste ordne seg. Disse ordene var beroligende nok til at jeg klarte å komme meg tilbake på jobb etter noen dager, og etterhvert var i gang med mitt vanlige liv, bortsatt fra at jeg følte meg totalt bortreist til enhver tid.

Månedene gikk, og sakte men sikkert lærte jeg meg å leve med min nye tilværelse. Jeg satt mye på nettet å gjorde researcht, og kom tilslutt frem til at jeg antakelig har pådratt meg HPPD, som var det som virket mest passende, dog ikke mer halliser enn "visual snow" som jeg fikk meg til å tro hadde blitt værre. Senere kom jeg over depersonalization/derealization disorder som stemte på en prikk med det jeg opplevde. Etterhvert ble jeg så vandt til det og klarte å akseptere det så bra at jeg ikke lenger tenkte noe særlig over det. Denne smellen fikk meg faktisk også til å sette livet mitt på rett vei. I steden for å loke i den samme sirkelen jeg alltid hadde, brukte jeg et halvår på å reise, og bestemte meg for å begynne å studere. Tilsatnden fikk etterhvert så lite oppmerksomhet fra meg at den lenger ikke var noe problem i det hele tatt. Det eneste var hvis jeg røyka, noe jeg faktisk begynte med igjen (kun av gammel vane, rusen var fortsatt ubehagelig). For et par år siden fikk jeg et nytt anfall etter å ha røyka, jeg ble satt tilbake til square one, men jeg ble "bra" igjen i løpet av et par måneder, og har følt meg så å si frisk siden det.

Men i sommer gjorde jeg noe jævlig dumt, som jeg angrer som en hund på. Selv om jeg følte meg ferdig med psykedelika, var jeg idiot nok til å ta en liten dose LSD. Trippen i seg selv var ikke noe preget av noe ubehag, men med én gang jeg begynte å lande, merket jeg at noe ikke var som det skulle. Jeg gikk rundt flere dager etterpå og "løy" til meg selv om at alt var som det skulle, men til slutt måtte jeg innrømme for meg selv at jeg hadde driti meg skikkelig ut, og igjen var tilbake til "start", bare enda lavere enn jeg noen sinne har vært. Angsten og depersonaliseringen har siden da bare eskalert, men det er nok mye takket være all alkoholen og all benzoen jeg har fått i meg siden den tid (utrolig hvor glad man blir i å drikke når man sliter med slikt). Benzodiazepiner kan være til ufattelig stor hjelp i øyblikket. Rivotril får meg faktisk omtrent til å føle meg som "mitt gamle jeg", men alt blir værre på langsikt. Nå skal jeg gå en lengre periode uten noe form for rus, men har begynt å gå på cipralex som forhåpentlig skal kunne bidra litt. Selv om det er tunge tiden, kjenner jeg dette helvete og jeg vet det alltid er håp. Driver også å holder på med en mastergrad nå, så har nok av ting holde huet mitt okkupert med. Optimisme for fremtiden har alt og si.

Faen, denne posten ble lang, men håper den kan være til hjelp på en eller annen måte. For å oppsummere, kan jeg ta en kjapp gjennomgang av hva jeg vet hjelper mest.

1. Hold deg unna rus. Da mener jeg ALT av rus, til og med kaffe. Det beste er å holde en stabil sinnstilstand du kan vende deg til. Viktig å også få i seg ordentlig mat, og pass på at du får alle vitaminene du trenger. 5-htp er også kosttilskudd du kanskje burde sjekke ut. Tar det ikke selv siden det ikke burde mikses med cipralexen, men har hørt det an gjøre underverker for noen.

2. Holde deg fysisk aktiv.Alt av trening er gull verdt. Jogging er noe som hjelper spesielt mot angst, siden du "løper den fra deg" (fight or flight-responsen trenger en utløpskanal. I tillegg gjør bedre kondis at alt av mentale prosesser funker bedre.

3. Vær sosial. Det verste du kan gjøre er å isolere deg fra omverdenen. Så lenge du klarer å holde maska, blir det etterhvert til en naturlig ting for deg. "fake it `till you make it".

4. Mestringsfølelse- så lenge du føler at du klarer å gjøre ting, vil du automatisk føle deg bedre. Kanskje få deg en hobby om du ikke har en fra før. Det gir hverdagen noe ekstra, og det å lære nye ting gjør at du automatisk endrer holdning.

5. Les mer, se mindre på tv. Du trener mange kognitive prosesser av å lese, og det funger også som en "sunn" måte å unslippe virkeligheten.

6. Forandring- gjør nye ting. Nye opplevelser vil ofte virke mer ekte enn det du er vandt med fra før, siden du ikke har noe å sammenligne med. Å reise et nytt sted for eksempel kan erfaringsmessig gi deg masse sunn input.

Uansett, kan jeg garantere at det kommer til å bedre seg så lenge du gjør konsekvente valg. Psykisk motstand kan gjøre deg sterk om du hanskes med den på rett måte, men vær forberedt på at dette ikke er noe som forsvinner over natta. Lykke til videre