Takk for et fint og interessant innlegg.

Jeg har ikke prøvd trøfler, men har prøvd mdma, fleinsopp og LSD. LSD er flott, og jeg blir mer tilgivende ovenfor meg selv i en god stund etterpå faktisk. Men LSD og MDMA brukes vel kun med terapeut til stede, hovedsakelig fordi den selvtilgivende effekten jeg nevnte, med mer, gjør det enklere å gå inn i minner slik at man kan fremkalle flashbacks uten å bli et emosjonelt vrak etterpå.

Men jeg er ikke så sikker. Er like glad i psykedelika som hvermannsen jeg, forstå meg rett. Men jeg må innrømme at jeg får en dårlig smak i munnen av mennesker som tror slike stoffer løser alt. Nyttig? Ja. Helbredende? Neppe.
Greit som forum-tips, men mdma og lsd er bare dop for meg.

Jeg synes disse syreprofetene her på freak, som driver å bestemmer hvordan andre skal ture ved at man må følge den hellige fasiten, er en gjeng pretensiøse tullinger.

Og så emmasofia-klinikken, greit nok at jeg skal stå fremmest i køen på butikken, hvis en eventuell legalisering finner sted, men det vil uansett ikke ha vært deres fortjeneste. Fremstår i mine øyne som en gjeng eksentrikere som kaster penger ut vinduet med sin for lengst tapte kamp. Jeg blir provosert når de forteller i media at dette skal kurere oss med alvorlige diagnoser. Falske forhåpninger!
*flameshield: activated*

Dette var ikke kritikk av deg, siden du ikke har kalt deg selv noen ekspert og dette bare er et forum. Jeg sier takk, men nei takk. Kommer til å prøve trøfler en dag hvis jeg er i Nederland såklart, og vil såklart gå inn i meg selv og reflektere. Men jeg er dessverre ikke så godtroende at jeg håper å bli frisk av å ligge å ture på et hotellrom, når jeg har vært hos utallige psykiatere og leger, prøvd alt av medisiner, psykologer og spesialister og det som verre er, nå i snart 10 år. Knallhard jobbing med meg selv, arbeidspraksis etter arbeidspraksis, trening, blitt selvlært mester i søvnhygiene og så videre.

Jeg har bare et alternativ igjen, uføretrygd, men da må jeg jo leve med å bli sett på som en snylter og bottom-feeder resten av livet. Jeg merker at bitterheten blir sterkere og sterkere med alderen, og det hater jeg.
Hadde bare kroppen min kunne slappet av litt... Jeg er så anspent og i beredskap hele tiden. Vanlige kjærtegn som stryking er vanskelig feks. Føler meg liksom skjermet fra alle rundt meg fordi jeg er så distansert og flat.
Men det kunne sikkert vært verre.

Ønsker flere svar her! Tar i mot råd, innsigelser, spørsmål og alt mulig med den største takk. <3