10 år gammel så begynte jeg å røyke tobakk. Var vel ikke akkurat en vane allerede da, men det var jo «kult» på den tiden. 12-13 begynte vi å drikke. Foreldra mine prøvde seg med husarrest og div, men da jeg ble 15 gav de opp og jeg gjorde som jeg ville. Drakk alltid mest. Slåss masse og kunne være en skikkelig kødd i fylla. Røyka hasj første gant som 13 åring. Grønna ut som en julegris og rørte det vel bare et par ganger til før jeg ble 26. drikking var min greie og jeg ble alltid mongodritings. Skapte mye problemer, noen få turer på cella. En promillekjøringsdom. Utvist fra skolen noen dager og småkrim som innbrudd i biler. Etter en hendelse da jeg var rundt 26 tok det fullstendig av og jeg hadde i prinsippet gitt opp livet. Allikevel hadde jeg klart og ta en bachelorgrad, men jeg var omtrent alkoholiker hele veien. Så kom kokainen, sø angsten som førte til benzo. Drev litt med psykedelika, dum som jeg var sø trodde jeg jeg visste hva jeg drev med og gikk på en smell der og med altfor mye mdma og 2cb spesielt og etter 3 ganger med høye doser på en måned så sa hjernen min takk for at du behandlet meg så bra. Her har du en gave i form av grusom depresjon, en ny grad av angst og en generell fuck deg fordi du er en idiot. Skulle hørt etter tidligere. Men Neida. Mer benzo, og etterhvert oxy så var den saken «løst». Jaggu ble det ikke dyrt og så da var heroin bedre alternativ. Jeg skulle dø, gav faen i alt og skulle bruke de pengene nav gav meg på rus og så svelge en kule eller smelle en overdose.

Men en hyggelig dame på dps vakke enig. Hun dømte ikke, hun sa ikke «gjør ditt, gjør datt» og etter en stund tenkte jeg at dør jeg får jeg ikke se hva som kan bli hvis jeg bare holder ut litt til. En runde på avgiftning på Aker sykehus, hyggelige folk der og som behandlet meg med respekt fikk meg til å holde meg rusfri i 6 mnd. Kom til og med tilbake i jobb. Skulle hjelpe folk jeg nå. Men såå skjer det som fort skjer. Tilbakefall. Overdose, samlivsbrudd. Nå var det nok. Inn i LAR, og nå går det ganske bra. Takk for meg