Nå spør jeg på vegne av en vennine som etter at høyre kom til makten i Norge har slitt veldig med å få ting til å gå rundt. Hun har alvorlig sosialangst på bakgrunn av sin traumatiske oppvekst og kan ikke ta til seg arbeid. Over lengre tid har hun overlevd på arbeidsavklaringspenger, og med tre barn under 15 år og når barnefaren til de to største barna ikke er - ifølge det norske rettssystem - i stand til å betale henne bidrag, har hun alldeled lite å leve for.

Hun har derfor etter flere års slit endelig gjort sine problemer anerkjent overfor de hjelpeorgan som har iverksatt søknad på uføretrygd, men ettersom behandlingsperioden enda pågår er det fremdeles ikke fastslått om hun får uføretrygden, og hvis søknaden imot allt forutsetning blir avslått må hun enten søke om sosialhjelp ettersom arbeidsavklaringspengene tar slutt, eller så kan hun klage på avgjørelsen i retten. Slik høyre styrer er det størst sannsynlighet for at hun må belage seg på at hun ikke får uføretrygden, selv om hun innfrir alle kriterier. De rike blir rikere, å de fattige blir fattigere.

Men tragedien stanset ikke med oppveksten, men også ved voksen alder, når begge foreldrene og begge brødrene dør i ung alder over tragiske og unaturlige omstendigheter; begge brødrene dør av overdose med kun et par års mellomrom, moren prøver deretter å slukke sorgene med alkohol deretter og tar sitt eget liv et par år etter sønnene, og faren døde etter å ha satt fast mat i halsen på et sykehjem et par år etter dette igjen etter å ha hatt diagnosen progressiv multippel sklerose siden han var tjue år. Nå er det kun mormoren på 94 år som er siste gjenlevende familiemedlem, og hun har neppe lenge igjen.

Men med et brennende ønske om å gi sine barn det beste i livet hun kan gi dem til tross for de vanskeligste økonomiske kår. Hun har knapt unnet seg noenting selv siden før hun ble mor, og har spikket og spart på di få kronene hun har hatt til overs etter at barna har fått det de trengte. Til slutt har hun klart å spare nærmere kr 300000 på BSU før hun nå idag ikke får lov til å spare mer på BSU pga. aldersrestriksjonene.

Men selv om hun har vært uhyre flink til å spare får hun fortsatt ikke huslån da inntekten hennes ikke regnes som "inntekt", og selv om hun kan bevise at hun er mer en kapabel til å betjene et huslån er det fremdeles ikke nok. Men om hun får uføretrygden i orden regnes dette som gyldig inntekt og blir automatisk kandidat til å få et huslån. Dermed blir husbanken nå hennes eneste håp for å gi barna sine et hus å bo i med egne soverom fremfor en eller annen muggbefestet kjellerleilighet.

Men så over til problemet jeg ønsker et svar på: i og med at hennes far etterlot en arvesum på om lag kr. 700000, er hun redd at dersom hun ikke gjemmer bort pengene i en bankboks, vil de nekte henne huslån i kommunen fordi hun rett og slett nå har FOR MYE penger, og dette gjør at hun faller mellom to stoler; at hun hverken får lån i husbanken eller vanlig bank. Banken krever at hun har en annen form for inntekt selv om hun har mye kapital, mens husbanken hjelper de som ikke er i stand til å få lån i vanlig bank dersom de ikke har stor kapital. Derfor føler hun at hun ikke har annet valg enn å prøve å "lure systemet" ved å gjemme bort pengene i en bankboks og heller ta vare på bankremissen til hun har fått innvilget lån.

Men spørsmålet er da: forblir pengesummen hemmelig overfor offentlige instanser som søker opp hvilke formuer hun har, eller vil de kunne forlange å vite hva hun har av verdier i bankboks? Hvis dere mener at planen hennes fungerer; har dere andre ideer til hva hun kan gjøre for å få seg et lån i hennes situasjon?

Setter pris på alle gode svar! Hun trenger all den hjelpen hun kan få! På forhånd takk!