Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse med symptomer fra paranoid personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde nok symptomer fra unnvikende til at diagnosen kunne stilles, men manglet ett symptom for å få diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse. Fikk diagnosen som 25-åring, og har tidligere hatt diagnoser som sosial angst, tilbakevendende depresjon osv.

Min største utfordring er selvtilliten min. Jeg føler på et vanvittig selvhat, og i perioder kan det være så dårlig at jeg bare sitter å griner og skammer meg over hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Jeg får fysiske smerter når tankene blir for sterke, og det brenner oppover nakken og i hodet. Det er skamfølelsen, og den opptrer ofte når jeg tenker på hvor mislykket jeg er. Jeg har sterke negative tanker og følelser omkring utseende og personlighet, og jeg finner alltid feil i ting jeg sier og gjør. Jeg tør aldri begynne på nye ting eller lære meg noe nytt fordi jeg konstant føler og tror at jeg aldri vil få til noe som helst. Derfor har jeg også hatt problemer med utdanning, har prøvd flere ganger å gå skole men det fungerer aldri.

Når jeg er blant mennesker tror jeg at alle ler av meg, snakker dritt om meg eller gjør narr av meg. Om jeg sitter i et klasserom tror jeg at folk ler av meg, om jeg er på trening tror jeg at andre tar bilder av meg og gjør narr. Om jeg er på butikken tror jeg at alle dømmer meg for de tingene jeg kjøper og at folk tenker at det er så synd at noen skal være så stygg som meg. Disse tankene er ganske vonde og jævlige, og det er automatiske tanker som kan komme uten trigger. Det vil si at jeg trenger ikke se at noen ler eller stirrer på meg, tankene kommer med en gang jeg møter blikket til noen eller så snart jeg entrer et rom hvor det er flere mennesker. Jeg kan for eksempel stå i kassa og føle blikk på meg, og om jeg snur meg så møter jeg alltid blikket til noen. Det kan tenkes at det er tilfeldig at de så i min retning, men jeg tenker automatisk at de gjør narr av meg. Sånt svir, og det skjer nesten hele tiden, hver gang jeg er på butikken. Prøver å handle når det ikke er mennesker der, men noen ganger prøver jeg å utfordre meg selv også. Det går dårlig hver gang.

Jeg har ikke hatt venner på en god del år, og jeg har vært i to forhold. Det gikk dårlig med begge. Jeg opplevde i hvert forhold at mannen trådde over grenser vi hadde satt sammen, og jeg mistenker at de begge var utro i tillegg til "reglene" de brøt. Ydmykende og nedverdigende, og jeg kommer aldri til å gå inn i et forhold igjen, for den smerten av å bli bedratt er så intens at det ikke kan sammenlignes med noe annet. Jeg brukte også å snoke på pc, mobil og slike ting for å finne svar, for jeg stolte aldri på det de sa og fortalte. Måtte ha full kontroll, og jeg fikk fullstendig panikk om de plutselig endra passordene sine og gjorde slikt utilgjengelig for meg. Men jeg fant alltid en måte å komme inn på tingene deres uansett.. Ja, sleip som fy.

For meg er det umulig at noen ønsker å være med meg. Jeg har funnet ut at hver enkelt venn og kjæreste jeg har hatt tidligere har hatt et motiv for relasjonen vår, og at de egentlig ikke var glade i meg. Jeg kan finne gode grunner til at de bare har utnyttet meg og brukt meg. Om det er sant eller ikke kan diskuteres, men for meg er det veldig sant og veldig ekte.

Jeg har et behov for å være anonym. Jeg handler ikke på samme butikk, men jeg kan gå til samme frisør, dette fordi jeg ikke ønsker å bli kjent med nye personer. Om jeg føler jeg har handlet litt for mye i samme butikk så velger jeg en ny. Jeg tar aldri initiativ, i frykt for å bli avvist. Jeg er aldri den som sier hei først eller som tar initiativ til en samtale. Jeg kan ha kjempe lyst til å prate med noen, men ikke tørre å si noe. Jeg har en egen fantasiverden jeg flykter til når jeg ikke ønsker å forholde meg til virkeligheten. Kan dagdrømme i timevis. Noen ganger kan jeg ta meg en kjøretur på flere timer og bare høre på musikk og late som om jeg er en annen. Jævlig nedtur når jeg kommer hjem i den tomme leiligheta og ser det stygge trynet i speilet... Har ingen avhengigheter men sliter mye med maten, overspising osv. Det er ganske typisk for denne personlighetsforstyrrelsen at man har avhengigheter, f.eks rusmisbruk, alkoholmisbruk og slike ting. På dette området har jeg tatt ganske gode valg her i livet, pussig nok.

Om du kjenner deg igjen i denne personlighetsforstyrrelsen bør du absolutt søke hjelp. Jo lengre man går uten hjelp jo verre kan det bli. Jeg har gått ca. 3 år uten behandling, og jeg er ganske langt nede nå, og har fått mye sterkere symptomer. Det trenger ikke nødvendigvis være denne diagnosen du har, men du sliter åpenbart psykisk og da er det viktig å ha noen å snakke med, og finne en behandlingsmetode som passer for deg. Jeg har prøvd alt som finnes av anti-depressiva, og ingenting har fungert dessverre. Samtaleterapi er nok den mest effektive behandlingsmetoden. Prognosene er nok som de er med alt annet, det er enten eller. Jeg tror absolutt dette er noe man kan bli frisk fra, men det krever mye energi og mange ressurser fra personen det gjelder. Du må være forberedt på å jobbe beinhardt med deg selv, og om man i utgangspunktet har en følelse av at man er mindreverdig, så er det vanskelig å jobbe for noe man ikke syns er verdt det, om du skjønner.

Og om du har lyst til å snakke eller lurer på noe, trådstarter, så kan du bare sende meg en pm. Det gjelder for så vidt hvem som helst her inne. Jeg kjenner ingen med denne personlighetsforstyrrelsen og det kunne vært interessant å utveksle erfaringer, tips og råd. Jeg skal starte opp med behandling igjen neste uke og gruer meg som en hund.