Jeg hadde en fantastisk barndom med mor som sto på hele tiden for at vi skulle ha det bra. Far jobbet gjerne 3uker og var hjemme 3 uker. Vi hadde det godt.

Ser jo på TV å slikt at det er sett ned på å dra ungene etter ørene, belteslag på ræva osv. Dette var jeg igjennom mye, når jeg ikke oppførte meg.
Har for tiden ikke nyktre ævenner å snakke med, så prøver her.

Jeg ser for meg at dette var normalt på 90-tallet.
Jeg, personlig ville ikke gjort slikt, men nå har jo ting blitt annerledes med årene.

Så spørsmålet mitt er; var dette normalt på 90-tallet, og har senere blitt no-go?

Er det mulig at vi er for snill, for fjern fra vår egen natur. At vi produserer generasjoner av generasjoner med svake mennesker som er vant til å få hjelp av noe autoritært og overordnet, enten om det er lærere eller foreldre, eller om det er velferdsstaten og rettssystemet? Produserer vi mennesker som har inntatt offerrollen allerede før de entrer voksenlivet, og med det som base fortsetter livet med å styrke allerede fastsatte ideer om seg selv i forhold til verden. Et typisk fixed mindset om du vil, som jo har blitt ganske fast knyttet til en rekke psykiske problemer som depresjon og angst.

For det er jo nettopp dette det handler om. Individet. Seg selv i forhold til andre. Foreldre har et ansvar om å oppfostre sunne mennesker som fungerer bra i samfunnet. For å gjøre det tror jeg det er essensielt at en autoritær, men kjærlig og konsekvent relasjon etableres tidlig. Slik at barnet rett og slett vet hva som er opp og ned. Jeg ser titt og ofte eksempler på at dette går feil. Hvor barnet, frustrert i en rolle det fra naturens side egentlig ikke skal finne seg selv i, kjæfter på mor og far som febrilsk prøver å innrette seg barnets ønsker. Rollene er byttet. Dette tror jeg er ekstremt usunt for både barn og foreldre, og i et større bilde, individet og samfunnet.

Spørsmålet blir vel om det i slike tilfeller kan være på sin plass, om ikke ordentlig kommunikasjon og ikkevoldelige straff strekker til, å etablere hierarkiet slik det skal være med hjelp av litt pryl. Uten at jeg mener jeg har svaret her, mener jeg at dette er temaer veldig tilskitnet av politisk korrekthet og intellektuell uærlighet.

Hvis vi stiller et nytt eksempel, Relevant. I dette eksempelet har du ingen respekt for dine foreldre til å begynne med, heller ikke noen andre for den saks skyld. Du bruker fritiden din på å yppe bråk med de som er mindre enn deg og riper biler og tagger ned hus på din vei til butikken for å naske for kickets skyld. Du følger ikke noe utdanning tross at du bare går på ungdomsskolen og kunne trengt det som er av sosialisering. Ingen får deg til å gå på skolen, det er tross alt ingen som kan bestemme over deg (og i dagens samfunn har du så rett).