Hvordan går det med dere? Livet føles fort meningsløs i en tom hverdag. Jeg er selv i 20 årene og kjenner meg litt igjen i stesønnen din. Selv om jeg har samboer og ekstremt gode venner, har jeg jobbet lite på grunn av sykdom, og fremtiden min er veldig usikker. Jeg kan ikke se for meg hvor mye værre det ville vært i kjelleren til mamma, uten venner.

Vet han også om din fortid med depresjon og angst? Da opplever jeg at det er lettere å være ærlig med noen, tillit går to veier ikkesant. Mitt råd er neste gang han kommer på besøk, si ifra til mannen din at du gjerne vil snakke med han alene (Da han ikke er stor på følelser) Sitt komfortabelt i sofaen, se han rett inn i øynene og spør han hvordan det går. Gjenta spørsmålet og ikke fjern blikket ditt hvis han svarer overfladisk. Blir han tvangsmedisinert nå? Oppdater deg på forskning på SSRI medisiner, det er akkurat kommet noen urovekkende funn. Er dere venner på Facebook? Er det normal adferd der?

Det er fint at han klarte å strekke ut en hånd og be om hjelp, men dumt at det gikk rett til tvangsinnleggelse, det tror jeg er lite kult, men om det er nødvendig er det nødvendig. Det er ikke lett å få seg nye venner i vår alder, spesielt i Norge. Det krever at man lever litt oppå hverandre, det må er visst bare visse settinger det er akseptabelt og virkelig bli kjent med mennesker, hva om dere setter dere ned sammen og søker på folkehøyskoler? Han lever veldig på siden av samfunnet, som meg, og da kan det være veldig vanskelig og komme seg inn igjen, kanskje han selv føler han ikke vil, men jeg tror vi alle er enige om at det ville vært det beste om han ønsker et langt og relativt lykkelig liv. Du sier han liker seg godt på Internett, men jeg kan ikke huske at du har nevnt noe spesielt om spilling. Dette kan jo bety at han er glad i å lese, og lære om forskjellig, men jeg tror Internett kan være farlig i en slik setting over lang tid, det er mye, mye rart og lese om. Plutselig er han en halvparanoid konspirasjons freak eller flat earther. Spør han om hva han interesserer seg for, hva som pirrer nysgjerrigheten hans. Tror du det å ta opp fag på Internett kan være et alternativ, hvis han ikke er interessert i å møte opp i et klasserom med masse fremmede? Det krever mye av han, men det kan føre til høyskole som også er et sted veldig mange som ikke har passet inn finner sin plass.

Slik du har forklart barndommen hans er det ingen mennesker som fortjener, og jeg kan forstå ut ifra det hvorfor han er endt opp der han har. Jeg kjenner ikke hans mor, men det høres ut som det er du som må sette deg ned med han og lage en plan som fører til at han føler seg verdifull igjen. Det at du ikke fødte han er ingen grunn til at du ikke kan ta den rollen synes jeg, selv har jeg en tante jeg sjelden ser som har hjulpet meg masse.

Jeg håper hele dette innlegget var for ingenting og at dere har det bra.