Hei igjen.
Nå har det gått nesten ett år siden jeg startet denne diskusjonen og spurte dere om råd.
Det skjedde ikke noen store forandringer i situasjonen jeg beskriver tidligere i tråden. Vi snakket om folkehøyskole, og han ga tydlig utrykk for at det var noe han ønsket å starte på til høsten. Jeg husker ikke hvilke skoler han søkte på, men det var flere, og han navnga flere. Sommeren gikk og vi begynnte å spørre om han hadde fått svar fra en skole. Vi satt av tid for å kjøre han til den skolen han måtte komme inn på enten det var i sør eller nord. Han svarte alltid unvikende når vi spurte om han hadde fått svar, og til sluttet vi å spørre. Dessuten hadde det blitt høst, og skolene hadde allerede startet opp. Mannen min undersøkte og fant ut at den skolen han hadde snakket mest om, og som vi oppfattet som favoritt skolen, hadde ledige plasser. Gutten hadde aldri søkt folkehøyskole, bare gitt oss inntrykk av det. Vi burde vel ha konfrontert han med det da, men det gjorde vi ikke. Selvfølgelig skulle vi spurt han om hvorfor han sa at han hadde søkt folkehøyskoler når det ikke var tilfelle. Vi visste svaret, det var nok grunnen til at vi ikke konfronterte han med det. Han hadde gjort det for å slippe spørsmålene om hva han skulle gjøre, og kanskje trodde han at det gledet hans far. Gleden var i så fall veldig kortvarig.
Ingenting endret seg til det bedre i løpet av høsten og vinteren. Gutten isolerte seg om mulig enda mer. Han kom ikke på besøk til oss dersom han risikerte å møte ander enn den nærmeste familien. Tidligere var han med på familiesammenkomster med søskenbarn, onkler og tanter, men ikke nå lenger.
Det var helt tydlig at han hadde problemer som hadde vokst seg større og større. Jeg har snakket med han på tomannshånd flere ganger uten at jeg har klart å være direkte. Dessuten kjennes det ganske unaturlig å si "er du deprimert og ønsker du hjelp" by the way?
For noen uker siden var vi på en liten tur sammen til en stor by et godt stykke fra vår lille bygd. I forbindelse med en tilstelning møtte vi mange andre ungdommer. Tidligere ville han ha hilst på de nye folka og småpratet litt mens vi ventet på maten og spiste. Nå satt han der helt taus og tydlig ubekvem med situasjonen. Jeg tenkte med meg selv at dette ikke var noe særlig og lurte på hvorfor han hadde blitt med. Selvfølgelig prøvde jeg å få han med i samtalen uten at det fungerte, jeg satt dessuten for langt unna. Neste dag var han blid og hadde det kjekt sammen med oss i byen, og da vi måtte reise ville han helst vært der lenger. Jeg tror han likte følelsen av å være anonym,at ingen visste noe om han eller hadde noen forventninger til han.
Nå har jeg som vanlig gjort en kort historie lang, men jeg følte at dere måtte få litt nye opplysninger. I går ringte gutten moren sin på jobb og sa at nå trengte han hjelp. Han ble innlagt på sykehus omgående, og der er han nå.
Det er alltid lett å være etterpåklok, jeg sitter her og lurer på hva vi skulle gjort annerledes.
Klem fra Betty