Sitat av
Nurse Betty
Nutz, jeg tar ikke alt som kritikk, det er bare det at du misforstår litt. Det går helt fint når han er sammen med oss, det vil si hans far og meg. Jeg prøver ikke å ta noen annens plass eller å bli godt likt. Jeg har kjent han siden han var 14, og da var han en helt "vanlig" gutt. Det er når han er hjemme, hos sin bror og mor, det vil si det meste av tiden, at han sitter på rommet sitt hele døgnet. Det ble slik etter at han ikke fullførte videregående. Hans far vil gjerne ha han med på litt arbeid i hus og hage, fisketurer, datahjelp og lignende. Det er aktiviteter han tilsynelatende trives med, og som jeg/vi tror kan styrke selvtilliten hans. Han er i alle fall i godt humør når vi holder på med noe pratisk.
Det hadde vært fint om dere som vil kritisere meg leser hele tråden før dere gyver løs.
Klem fra Betty
Først finn ut hva han brenner for, husk at du kan ikke hjelpe en person som ikke vil ha hjelp(!).
Deretter ville jeg brukt kompis-metoden i stedet for "bekymret voksen" Ja, bryt noen av dine egne grenser hvis det må til.
metoden, som sosialarbeidere bruker. Letteste er jo bare å spørre "Hva vil du gjøre? Kan jeg hjelpe deg på noen måte?"
Husk på at dette tar tid, da vedkommende kanskje ikke vil akspetere at han trenger hjelp før han har hatt litt tid til å kverne det rundt i hodet sitt og realiserisere situasjonen han befinner seg i, da mange tror situasjonen er normal, etter år med år med samme levemetode, det blir normalen for de.