Sitat av
Nurse Betty
Setter pris på at du også engasjerer deg Galopphest, men har du lest hele tråden? Jeg har ikke sagt med ett eneste ord at jeg/vi ønsker at han skal endre livsstil. Det er min opplevelse av hans situasjon som bekymrer meg. Han har tydlig gitt utrykk for at han ønsker endring selv. Han vet bare ikke hvordan han skal komme ut av det.Du kan ikke i fullt alvor mene at det er greit å leve på sin mor og bror i mange år? Vil ikke en hver oppegående ung mann vite med seg selv at dette ikke er greit.
Hvor lenge varte din periode med datamaskin og natterangling? Hadde du virkelig heller ingen venner, eller omga du deg heller ikke med noen, utenom familien i mange år?
Jeg har ikke vært involvert i hans kontakt med helsevesenet, og ville aldri blandet meg inn i det heller, aller minst be han kontakte psykiater.
Jeg håper virkelig at han leser denne tråden, da vil han forstå at vi er glade i han, og at vi bryr oss om hvordan han har det. Det har jeg ingen garanti for, siden jeg selvfølgelig ikke vet hvilke forum og nettsteder han besøker.
Noen av dere tar denne tråden helt ut av proporsjoner. Jeg har en mistanke om at dere kjenner dere igjen, og derfor blir så sinte og provoserte.
At vi har en diskusjon som denne er svært relevant, hvor mange unge gutter som sitter på omtrent samme måte rundt om i Norge, det er det nesten ingen som vil snakke om i det offentlig.
Ønsker dere alt det beste.
Klem fra Betty
Det er en menneskelig måte du tenker på og du viser at du bryr deg, det synes jeg er helt tipp topp. Det er ikke prat om å oppføre seg som gestapo her heller, men å faktisk bry seg om de en har rundt seg, prøve å hjelpe på best mulig måte hvis det er noe en kan stille opp med.
Det galopphest skriver synes jeg virker litt skremmende og det er vel ingen annen bedre måte som viser at du gir totalt blanke på. Det er jo bare å bygge oppunder de problemene som eventuelt kan være tilstede. Eller kanskje en hjelper til slik at det kan oppstå problemer på denne måten? Om en skal forstå og akseptere at det er en frisk gutt på 22 år som hverken har penger til mat eller klær, ikke går utenfor døren, sitter for det meste for seg selv og har ingen sosial omgangskrets, ja, da forstår ikke jeg hvordan det skal gå med samfunnet hvis en har en slik holdning.
Det jeg som også synes virket litt skremmende var alt dette bare pga at en ikke skal legge press og mase på en frisk 22-åring? Nei, enkelte grenser blir en bare nødt til å sette, som foreldre, for at ting ikke skal skli helt ut, og fordi en ønsker at "barnet" skal klare å finne sin egen vei her i livet og leve sitt eget liv.
Det handler litt om at en skal øve seg, og å mestre situasjoner, og bli vandt til det. Når en er ute og øver seg på å være sosial, mestrer en det bedre og bedre etter hvert. Det motsatte kan fort skje hvis en ikke liker å være sosial, (da snakkes det om å gå veldig lite ut og ha veldig lite kontakt med omverden), da øver en seg og blir vandt til livsstilen uten at en trenger å legge merke til det helt i begynnelsen selv. Går det slik over lengre tid kan jo en ha øvd seg så lenge at det er veldig vanskelig å gjøre noe med. Slikt kan f.eks lede til noe som så fint kalles sosial fobi. Det må jo være mye bedre å prøve å hjelpe denne personen, uansett alder, slik at han ikke havner i en slik situasjon? Kan da ikke forstå noe annet. Det skal jeg si, det er i alle fall ingen situasjon å trakte etter. Spesielt vanskelig er det jo i ung alder.