Da legger du noe helt annet i begrepet enn det jeg gjør. Jeg føler eksakt ingen skyld for de gener jeg har, den karrieren mine foreldre har hatt eller noen andre forhold som ligger utenfor min kontroll. Jeg skammer meg ikke over å være hvit, jeg skammer meg ikke over å være mann, og jeg skammer meg ikke over å ha vokst opp i et hjem med velfylte bokhyller. Men er det noen som vil si at denne bakgrunnen ikke har gitt meg en del fordeler? Jeg har aldri måttet overbevise folk om at jeg kan norsk. Men jeg kjenner mennesker med mørk hud som har måttet gjøre det til tross for at de er adoptert og har hatt nesten identisk oppvekst som meg. Jeg har heller aldri planlagt hjemreise fra byen sammen med andre fordi jeg har vært bekymra for å bli voldtatt. La oss sjekke med kvinnene på forumet, har dere noensinne måttet ta slike forbehold? Ingen har noensinne betvilt min faglige kompetanse før jeg har fått anledning til å demonstrere den: Folk antar at jeg kan det som forventes av en person med min stillingstittel inntil det motsatte er bevist. De vil ikke begynne å stille kritiske spørsmål før jeg har gitt indikasjoner på at jeg er udugelig. Faktum er at som hvit mann, så er jeg på en måte defaultverdien; jeg er primært programvareutvikler eller elektriker eller hva det skal være. Kjønn, hudfarge og etnisitet er ikke en del av regnestykket, akkurat slik det skal være. Sånn er det ikke for alle.

For å ta et eksempel fra virkeligheten: Jeg var på et foredrag om kjemiske reaksjoner i stratosfæren. Foredragsholder gikk litt over tiden, og rakk derfor bare to spørsmål fra publikum. Det ene spørsmålet var om hvordan halveringstiden til polyfluorerte alkaner ble påvirket av molekylenes symmetrigrupper. Det andre spørsmålet hun fikk var om hvordan det var å jobbe som minoritetskvinne ved Caltech. Hun var vesentlig mer interessert i å snakke om forskningen sin enn kjønn og etnisk opprinnelse, for å si det veldig forsiktig... Ville en hvit mann blitt spurt om noe tilsvarende? Eller hva med dette eksempelet, om enn ikke selvopplevd: En advokat jeg kjenner var i lag med en kvinnelig ingeniør i et møte med et annet selskap. Det var snakk om en kontraktsinngåelse. Han var der som juridisk bistand, hun som teknisk. Advokaten ble stadig bedt om å bekrefte eller avkrefte om det ingeniøren sa stemte! Tror du det gikk andre veien, og at ingeniøren ble bedt om å ettergå advokatens juridiske innspill? Selvfølgelig ikke. Man skulle jo gjerne tro at de på den andre siden av bordet tok hintet første gangen de fikk svaret "beklager, men denslags detaljer er det hun som har styr på", men de holdt på slik i over en time. Hvor jævlig nedlatende er det ikke å holde på slik? Men det er vanlig. Så vanlig at problemet har nevnt i Teknisk Ukeblad mer enn én gang.

En mørkhudet person har gjerne den mentale merkelappen "neger" inntil han har bevist at han kan sakene sine og blir så redefinert til f.eks "neger som forstår fysikk". Som hvit mann hopper jeg bare over det steget. Og jeg skammer meg ikke over det! Ikke et nanosekund. Jeg er den jeg er, den kompetansen jeg besitter har jeg jobbet hardt for å tilegne meg, og den er min. Jeg fortjener hvert eneste ord jeg har lest av faglitteratur. Men fy faen så glad jeg er for å slippe å bevise at jeg kan det jeg kan, til tross for at jeg har et bestemt kjønn eller en bestemt hudfarge! Det er et privilegium jeg setter umåtelig stor pris på, men helt ærlig synes jeg det burde være alle mennesker forunt. Å anerkjenne at jeg har en fordel som andre mennesker ikke nødvendigvis har er hverken selvutslettende, konspiratorisk eller å påta seg skylda for andre menneskers handlinger.

Nei, dette er fullstendig misforstått. Argumenter står på egne bein. Dette fremstår nok en gang som en gedigen misforståelse om ord og begrepers betydning og innhold. Hvis jeg skulle gått ut og sagt at politiet bare er snille og greie uavhengig av hudfarge, så ville de med andre opplevelser ha grunn til å bli provosert. Å sette seg inn i andre mennesker situasjon og innrømme ting kan forholde seg annerledes for de er et tidløst råd.

Du kan finne kontroverser rundt samtlige momenter jeg listet opp. Heck, det har blitt skrevet bøker om at holocaust ikke skjedde. Hvorvidt det var Assad eller noen andre som stod for gassangrepene er imidlertid totalt irrelevant for argumentet mitt: De menneskene som var overbevist om at Assad gassa de sivile og som lot seg affisere nok til å bli forbanna, de protesterte. Selv om dette altså ikke angikk de personlig. Og selv om skyldspørsmålet altså er kontroversielt i visse kretser. De som protesterte mot Assad var imidlertid tilstrekkelig overbeviste, og mer info trengs ikke for å forklare deres handlinger. På tilsvarende vis er det nå mange som velger å vise sin avsky mot drapet på Floyd og rasisme blant politiet i USA. Denne rasismen er da også kontroversiell all den tid enkelte hevder at den ikke finnes. Der vil jeg innvende at det er ganske lett å vise at de tar feil og at kontroversen hadde opphørt dersom de hadde den intellektuelle redeligheten til å endre standpunkt i møte fakta, men det blir igjen en annen diskusjon.