Sitat av
muffinluv
Jeg mener at hvis mange av de som har begått selvmord bare fikk være vitne til sin egen begravelse, så hadde de kanskje tenkt seg om et par ganger. Med det så mener jeg det er fryktelig lite empati i samfunnet vårt. Vanskelig å vite om folk virkelig er glade i deg, og setter pris på deg. Det er liksom noe man bare må anta veldig ofte. Jeg begynner å forstå hvorfor vi hadde så mange MOT-timer da jeg gikk på ungdomsskolen.
Hva med dere, forteller dere de rundt dere at dere setter pris på dem?
Vet du jeg tror du tar helt feil - ja bortsett kanskje fra noen ungdommer som velger å avslutte livet.
For voksne folk som velger selvmord så er det nok så mye bakenforliggende som har slitt og tæret på personen over så lang tid at personen rett og slett ikke klarer tanken på å våkne til nok en dag og nok et helvete.
Og en kan jo ikke forvente at en person skal leve med en enorm indre smerte hele livet kun for at familie og venner skal slippe å være triste en ukes tid. Mennesker som har hatt det skikkelig vondt kanskje i både 10 og 20 år før de velger selvmord har tatt et valg - de HAR forsøkt å finne andre løsninger, de HAR hatt et håp om en bedre fremtid. Når de da til slutt velger døden så må jeg si at da respekterer jeg deres siste ønske. De taklet ikke livet og ønsket seg vekk fra alt.
Selvsagt er det trist å miste noen til selvmord - men man må ikke tulle seg helt inn i sin egen selvmedlidenhet. For vi vet aldri helt hvordan den avdøde egentlig hadde det, hvilken smerte som ble båret i stillhet og hvor lenge lyset var slukket før døden ble valgt.
Til de som står igjen tror jeg det er viktig å huske de gode stundene og tilgi seg selv for evt. skyldfølelse - den avdøde tok et nøye gjennomtenkt valg og selvmord fremstod som den eneste løsningen. Da bør vi respektere det.