Oi, det er jo grov trakassering! Kjipt at du måtte gå gjennom det når du egentlig var så uskyldig på en måte. Man blir litt liten i kampen mot systemet når man blir såpass utsatt for gjentatt urettferdighet!

For min egen del var jeg under omfattende etterforskning for grove lovbrudd. På ingen måte innrømmer jeg nå disse lovbruddene, men jeg var innforstått med at jeg lekte med ilden - da må man regne med å kjenne litt på varmen.

Det var mao. ikke grunnløs den behandlingen jeg ble utsatt for. Heldigvis for min egen psyke var jeg bevisst på nettopp dette, de ønsket jo bare å gjøre jobben sin på best mulig måte. Den forståelsen gjorde at kommunikasjonen med de sivile tjenestepersonene gikk forholdsvis greit. Det var de 6-7 samme betjentene som gikk igjen og vi fikk et greit forhold basert på gjensidig respekt.

Med tiden fikk de et innblikk i min situasjon og at ting ikke var så svart hvitt som man kanskje tenker. Jeg delte forholdsvis sårbar informasjon om meg selv hvor de fikk se at jeg har en ganske fargerik historie med mye motgang og elendighet - det var en grunn til at jeg befant meg i nettopp denne situasjonen. Dette førte til mange gode samtaler. I starten var jeg veldig «fuck the police» og de var veldig «fuck the criminal». Etterhvert skjønte vi at vi skulle ha mye med hverandre å gjøre i fremtiden enten vi ønsket eller ei, så vi kunne like gjerne gjøre det så hyggelig som mulig.

Med tiden utviklet jeg et inntrykk av at de faktisk brydde seg om meg, og ønsket at jeg skulle bryte med en negativ livsstil og utvikling og bli en bedre versjon av meg selv. Det kom mange velmente råd fra personen, ikke uniformen. Jeg trengte litt tid til å innse dette, og de hadde faktisk rett i mye av det de sa. Det ble en uformell kontakt, og mye av det vi snakket om har jeg ikke funnet noe sted i rapporter eller andre dokumenter i ettertid. De la fra seg jobben et øyeblikk og valgte å være medmenneskelig, det lyser det respekt av!

Nå har jeg ingen negativ kontakt med Politiet og har lagt denne livsstilen bak meg for godt. Har hatt uformell, god kontakt med enkelte av de nevnte betjentene og møtt flere nye i ettertid som har hatt en viss innsikt i hvem jeg var og hva jeg drev med. Hatt gode samtaler hvor de har uttrykt at de er oppriktig glad på mine vegne, og stolt over den progresjonen jeg har hatt. Jeg var på vei til en lang, ensom og lite lovende fremtid, og mange av de samtalene vi hadde var påvirkende for at jeg valgte å snu om livet fullstendig.

Kort oppsummert var det veldig intenst og ukoselig når det stod på som verst, men når jeg ser på det med nye øyne i ettertid tenker jeg at det som positive opplevelser som har gjort meg til en bedre versjon av meg selv.

Ser jo at det er helt motstridende for dine opplevelser, men jeg følte for å dele at ikke alle i uniform er kyniske, sultne rasshøl.