Alle her er vel enig i at man ikke burde holde sammen i et kjærlighetsløst og jævlig forhold bare for barna, da dette garantert vil påvirke barna verre enn hvis man splitter omsorgen 50%.

Ellers er det vanskelig å si moralen rundt dette. Jeg selv tviler på at jeg hadde vært i stand til å oppfostre noe barn, men jeg tenker at det ikke burde bety at jeg aldri kan ha sex i mitt liv. Hadde jeg fått en unge med en tilfeldig one night stand så hadde jeg nok neppe ghosta ungen akkurat, men 50% med meg hadde ikke vært sunt for ungen. Helgepappa her og der hadde jeg vært helt med på så klart, delt omsorg med 10% på meg og så lite kontakt med mora som mulig. Dette handler ikke om egoisme heller, men hva som hadde vært best for kidden.

Nå har jeg pult rundt i 10 år både med og uten kondom uten at det har blitt noe kids av det. Hadde jeg derimot fått en unge så hadde jeg sterilisert meg på dagen, å få 3-4(!!) unger og enda ikke sterilisere seg og ignorere alle ungene helt er ren og skjær galskap.

Det at man skal være glad i ungen sin bare fordi det er ungen din er jeg også grovt uenig i. Ja, man burde stille opp så mye man kan, men hater du ditt eget barn så er det ingenting galt med det. Svært mange hater egne barn og ender opp med å være jævlige mot de hele livet, men da burde man kanskje heller finne en annen løsning. Å stille opp for barnet betyr ikke alltid å være der og gi de kjærlighet, men kanskje å innse at man ikke passer som forelder og gi fakkelen videre til noen andre. Det høres kaldt og kjipt ut, men sånn er virkeligheten dessverre.