Vet ikke om jeg er noen solskinnshistorie, for livet nå består for det meste av å spise, se på TV og sove. Prøver å komme meg ut en tur et par ganger i mnd. Venner er det få igjen av, men det er ihvertfall noen.
Men i praksis er jeg bare dritt lei av å måtte ha flere forskjellige substanser i hus for å fungere.
Tillater og setter av tid til å være alene og ha det kjipt, for det må man igjennom uansett.
Har du familie du kan fortelle om situasjonen? Etter å ha trappet ned kraftig hjemme, oxyen var borte og jeg kun brukte heroin pga kort halvering, ringte jeg et familiemedlem, fortalte alt og spurte om jeg kunne være der mens det verste pågikk, og om vedkommende kunne hjelpe meg med å få næring opp til sofaen jeg lå på, da jeg trolig ikke ville være i stand til å bevege meg nevneverdig.
Innkjøp av spyposer som kan knytes igjen er et must.
Tok noen minidoser heroin der også, men følte litt på å skyte heroin hos vedkommende, så det ble med noen få dager før det ble bråstopp.
Å gå av heroin tok vel ca 10 dager, så var jeg greit nok frisk.

Føl på helvete du går igjennom, og husk at akkurat det helvete må du igjennom en gang til om du gir deg nå.
En liten sprekk før man er helt ferdig med abstinenser forlenger bare helvetet ditt.
Derfor er det greit å ha noen rundt deg som vet du er syk, og som ville satt svært lite pris på om du plutselig var "frisk" før tiden.
Da har du sløst bort din egen fremgang og personen som hjelper deg sin tid.