Ja.
Ikke det at jeg skal gi medisinen all ære, eller si at livet var dårlig fra før.
Jeg begynte med rita som alle andre, personlig så kjenner jeg på veldig mye kjipe bivirkninger med ritalin så det ikke lang tid før jeg ba om å få teste andre medisiner.
Legen foreslo da aduvanz "lisdeksamfetaminsulfat", jeg kontret med Attentin (deksamfetaminsulfat) fordi den virker nesten med engang og varer kortere, begrunnet det med at jeg vill ha mer frihet til å bruke medisinen etter behov.
Det fikk jeg, startet på 15-20mg pr dag, og står nå på 20-40mg pr. dag. Funker fjell.

Nå skal det virkelig understrekes at det er ikke medisinen som har gjort jobben for å få livet mitt på rett kjøl, her viljen til å faktisk ville ha det bedre vært drivkraften, men viljen har et lite handicap som kan bare kan beskrives som Kjelldriver, litt for ivrig, litt for følsom, litt for resultatstyrt, veldig naiv og blind for sin egen dømmekraft, litt for rask.
Jeg er grunnen til at ting aldri gikk min vei, trenger vell ikke medisiner jeg?
Jo, noen ganger så gjør jeg faktisk det.

Etter jeg begynte på medisin har jeg fått en nogen lunde strukturert hverdag, fått kontroll på økonomien og danka ned par hundretusen i gjeld, har siden tatt opp par lån og betjener de uten stress.
Fullført vgs utdanning, bestått fagbrev med høyeste karakter, ikke det at det er verdt noe, men litt deilig å skryte av når man gikk ut vgs med 2 i snitt karakter.
Jeg tar nå et fulltidsstudie på fagskole som jeg kombinerer med deltids jobb, jeg klarer å sette av tid til å faktisk gjøre skolearbeid og skrive lange oppgaver.
Før var jeg sjeleglad om jeg fikk en 2er, nå er alt under B dårlig arbeid.

Jeg vil si at stabil økonomi er nok den viktigste faktoren, medisinen gjorde jo ikke noe med pengene på konto, men medisinen gjorde det enklere å holde en fast jobb, og stå i det når alt var dritt, det hjelp meg å tenke pros over cons når jeg jobbet for slavelønn og tok fagbrevet på siden.

Så ja, livet er tungt jævla arbeid, men det er herlig.