Hvilken: Cryptonomicon av Neal Stephenson

Hva: Kryptografi fra andre verdenskrig og nåtid (boken ble utgitt i 1999) blandet med generell nerding, tidlig kryptovaluta og global politikk, fortalt i kapitler vekslende mellom karakterer og tidsrom.

Hvorfor: Fikk den anbefalt av et medlem i en sekt jeg er med i.

Hvordan: Den verste boken jeg har lest på veldig, veldig lenge.
Jeg hadde store forhåpninger til boken, og har tenkt på å lese den ganske lenge, men jeg ble brutalt skuffet.
Den begynte greit, fortalte interessant om kryptering av radiosendinger under andre verdenskrig og moderne kryptografi, om enn med et litt utiltalende språk, før det raskt skled ut i vissvass.
Språket ble mer og mer fjasete, med endeløse beskrivelser av de mest mundane ting man kan forestille seg, og handlingen gikk fra å være underholdende, via fantastisk, til rett ut tåpelig i løpet av de første 200 sidene.
5 sider med pisspreik om hvordan den ene karakteren likte best å spise frokostblandingen sin med så kald melk at den nesten nådde frysepunktet, hører ikke hjemme i en technothriller, ei heller sidesvis med masing om at den ene karakteren er så kåt at han ikke greier å konsentrere seg om koding.
I appendikset til boken som utgjør 12% av kindleutgaven(!) nevner han i et intervju (som sementerte oppfatningen av forfatteren jeg dannet meg underveis som en arrogant tulling som elsker å høre sin egen stemme) at han likte godt Infinite Jest av David Foster Wallace, noe jeg fant morsomt, men ikke overraskende.
Jeg har holdt på å lese den det siste året, og tenkte hele veien under Cryptonomicon at det virket som om Stephenson forsøkte å emulere den ekstremt verbose skrivestilen til Wallace og feilet miserabelt.
Forskjellen mellom de to bøkene er at Infinite Jest er ment å være en løs samling kvasifilosofiske tekster med en vag handling som knytter dem sammen, mens Cryptonomicon virker å være tenkt som en ren technothriller.
Uansett hadde Cryptonomicon kanskje vært leselig om Stephenson hadde kuttet ut 400 sider lenestolsfilosofi og konsentrert seg mer om å konstruere et plot som ikke ga en lyst å sende mail til Amazon for å ikke bare kreve tilbake pengene man betalte for boken, men kompensasjon for tapt tid.
Jeg angrer bittert på at jeg ikke ga meg etter de hundre første sidene og brukte tiden jeg ville brukt på å lese de resterende 831(!), til å lese meg opp på WW2 på egen hånd.

Det deprimerende er at konseptet for boken er utrolig spennende, tidvis ble jeg faktisk revet med, og kanskje jeg til og med lærte noe, men det eneste jeg sitter igjen med er raseri og en følelse av å ha kastet bort to dager av livet mitt.
Les den om du er en nerd som liker kiosklitteratur av Dan Brown-kaliber, om ikke, hold deg på trygg avstand.