Sitat av
Taxidriver
Det er sterkt å lese det du skriver, jeg har bare kjærlighetssorg. Jeg vet nesten ikke hva det betyr å ha det vondt i forhold til det du har vært igjennom.
For min del så håper jeg å kunne beholde huset, og jeg håper det blir lettere å takle dette når vi ikke bor sammen. Alt føles så rart og uvirkelig nå liksom. Før satt vi sammen og drev med ting, men nå låser hun seg inne på et rom. Dette hadde jeg ikke forestilt meg kunne skje.
situasjonen med at hun låser seg inne på rom og ikke vil ha noe med deg å gjøre akkurat nå kan jo være en slags taklings-mekanisme for hun?det kan kanskje være en ide å lan hun få huset for seg selv i et par uker,slik at hun får systematisert hva hun føler/hva hun egentlig vil.?jeg sier ikke at hun har mer/mindre krav på hus/eiendom enn deg,men vi menn ofrer gjerne litt mer enn våre bedre halvdeler,spesielt når det kommer til det materialistiske.det er også,noen ganger,forventet at vi skal gjøre det.
jeg vet ikke nok om situasjonen din til å komme med altfor konkrete råd,men kanskje det er lurt om du trekker deg tilbake fra hele greia?ta noen dager ihvertfall sammen med noen venner,eller kanskje reise bort til foreldre eller lignende?
uansett håper jeg du har fokus på barna.de er jo det aller viktigste!mine foreldre skilte seg da jeg var i 7-årsalderen,og de ble aldri venner igjen.faren min var absolutt værst.han brukte mange anledninger til å slenge dritt om Mamma og å vinkle hele greia som om HAN var en slags helt i situasjonen.jeg husker at det var ganske vanskelig å forholde seg til.
du virker som en lugn og enkel kar å ha med å gjøre,så du klarer nok å skape en langvarig situasjon som bare ikke synes er mer kjip enn strengt tatt nødvendig.
og ikke syns synd på meg!jeg har ikke hatt det så jævlig som det kan virke.men jeg vet hva det er å ha det dritt,noe jeg faktisk er glad for å vite.det har lært meg å sette pris på de aller enkleste tingene.sånn som å ha et sted å kalle "hjem",fast inntekt(trygd) og en mor som bryr seg.jeg kjenner altfor mange som ikke lever lenger til å ta livet for gitt!
gi det tid.ikke ha for store forventninger til hvordan ting spiller seg ut.før eller siden "normaliserer" situasjonen seg,og da har du i alle fall barna.og hvis du klarer å være venner,eller minst på talefot med eksen,er jo det noe man kan leve med,det er mange som har det mye værre enn de som har det værst her i norge.
du finner deg sikkert en annen du kan lage en ny fremtid med.det er selvsagt ikke opptimalt,men det går mye greiere etterhvert.det eneste man kan gjøre er å spille de kortene man har,så smart man kan.
snakkes,