Sitat av
Navle Loe
Det er en over her som mener man skal la folk være som de er, eller la dem være i fred. Det er bare delvis sant. Man skal akseptere at alle har sine styrker og svakheter, men dersom det er noe som er problematisk i relasjonen, må det gå an at man tar det opp. Det er slik man kan skape utvikling og forbedring. Man kan bli såret eller skamfull av å bli konfrontert, men kanskje man har godt av det. Jeg synes det er uheldig at den ene i vennskapet legger ut i det vide og brede, men ikke klarer å lytte når den andre har noe å fortelle. Og metakommunikasjon bør et skikkelig vennskap tåle.
Nettopp! Vennskap som alle andre relasjoner her i livet er ikke ment å være en one-way street. Hvis bare ene parten har noe glede ut av relasjonen.. Man kan være tettere knyttet til en partner eller et familiemedlem i perioder av livet. Det kan ergo kanskje være lettere å unnskylde oppførsel og feil hos en venn som man ikke alltid ser like ofte. Det er greit nok - alle har svakheter som sagt. Hvis man ikke får noe ut av vennskapet må man begynne å spørre seg selv om det er vits så veldig vits i å henge, egentlig?
Jeg har hatt en uvane selv innimellom når jeg blir veldig engasjert i en samtale med venner at jeg har kunnet bable litt i vei eller i verste fall avbryte andre når jeg kommer på noe interessant jeg vil meddele i samtalen - i frykt for å glemme det jeg skulle si. Etterhvert tok vennene mine opp denne uvanen en gang det skjedde - på en ganske grei og tullete måte, da. Var det hyggelig for meg å bli bevisstgjort på? Nei, jeg skammet meg jo litt og følte ubehag, for det er ikke noe jeg gjør for å være frekk. Det at de tok det opp gjorde at jeg ble mer bevisst på det og jeg er blitt mye bedre på å ikke gjøre det mer. Det burde vennen din og alle klare å prøve i en relasjon. Noe av det beste med relasjoner her i livet er jo hva man lærer av de og hvordan man kan utvikle seg til en bedre utgave av seg selv.