Første gang jeg møtte faren til kjæresten min, som jobber i begravelsesbyrå så ble jeg bedt om å hjelpe om å flytte et lik fra en kiste til en annen og så inn i kjøleskapet. Hele situasjonen var overraskende beroligende og synet på denne døde gamle damen ga meg en overveldende følelse av at døden faktisk er en grei ting.

Nå er jo dette en litt vanskelig situasjon å havne i, men utenom trening mestring av diverse hobbyer, så vil jeg si at det å eksponeres for døden har en veldig avgjørende effekt på hvordan man tenker om døden. Og da mener jeg ikke når man opplever å miste sine kjære eller observere et drap, kanskje gå på kirkegården og reflekter litt. Jeg har slitt mye med suicidale problemer og hadde en periode der jeg endte opp med å være mye på kirkegården, og refleksjonene jeg gjorde hjalp for frykten min mot å bli gammel og så videre. Og jeg har en liten tro at hvis du går på en kirkegård med et problem og reflekterer på det så finnes det sjeler eller lignende der som hjelper deg på et ubevisst plan. Det er lov å håpe ihvertfall.