Jeg antar det er meg det siktes til her siden jeg ved tallrike anledninger har gitt uttrykk for å
a) være mindre plaget av sjalusi enn de fleste,
b) ha svært liten toleranse for sjalusi og kontrollbehov, og
c) muligens inneha et ørlite snev av personvernsfanatisme.

Likevel kjenner jeg meg ikke igjen i de disse beskrivelsene. Det må således enten bety at jeg konstant uttrykker meg utilgivelig upresist, eller at teksforståelsen hos enkelte her inne er under pari. Arrogant som jeg er, så heller jeg mot sistnevnte forklaring. Det har jeg imidlertid god grunn til å gjøre, for jeg har opp gjennom årene vært involvert i ganske mange opphetede meningsutvekslinger. Jeg har svært ofte forsvart et særdeles kontroversielt standpunkt helt mutters alene, og jeg har, tidvis med rette, blitt anklaget for å være vrang, trangsynt, urimelig, nedlatende, pedantisk, unynasert, kverulerende, hårsår, hyklersk, sinnsforstyrret, krass, provoserende, edgy og kynisk. Men jeg kan ikke erindre å ha fått velbegrunnet pepper for tvetydig og uklar kommunkasjon. Meningene mine er det mange som misliker, personligheten min ligeså, men det er aldri noen tvil om hva denne ufyselige myoxo'en faktisk mener.
Unntatt når temaet er sex og samliv.

Hvorfor det?
Er det fordi folk har så mye følelser knytta til emnet at den berømte rullgardina går ned og man sluttrer å lese hva som står skrevet? Er det fordi de fleste er enige om at rasjonelle argumenter trumfer irrasjonelle føleser, og at man således føler seg truet når noen poker borti de mørkere delene av våre apeinstinkter? Er det bare ren intellektuell latskap som gir opphav til disse sinnsyke stråmennene? Ikke vet jeg, men det er en solid og gjennomgående diskrepans mellom det jeg ytrer og det mange oppfatter i disse diskusjonene. Jeg skriver for eksempel noe slikt som "det er urimelig å bli *så* opprørt over dette", og folk tolker det isteden til "myoxo anser det som helt uproblematisk." Eller kanskje jeg skriver "jeg ville ikke blitt støtt i den situasjonen", og det blir feiltolket til "myoxo har en cuckoldfetish." Jeg har da for pokker hverken ønske eller interesse av å se min bedre halvdel i senga med noen andre. Fravær av interesse er ikke avsky. Fravær av asky er ikke opphisselse. De fleste av oss har et større emosjonelt register enn en murstein, og jeg forventer en viss kompleksitet av mine medmennesker.

Vi tar det derfor én gang til. Sjalusi er ikke et tegn på kjærlighet, og fravær derav er ikke ekvivalent med manglende interesse. Ei heller er det et tegn på blåøyd naïvitet. Å være åpen for et åpent forhold betyr ikke at man er i et åpent forhold, det betyr ikke engang at man ønsker et åpent forhold, og det betyr i alle fall ikke at man har en fetisj om å se sin bedre halvdel bli pult av andre. Det betyr bare at man ikke kategorisk avviser tanken. Eller et annet klassisk eksempel: Å si at en reaksjon er uproporsjonal betyr ikke at man mener følelsen som utløser den er patologisk. Tro det eller ei, men selv jeg kan forstå og akseptere at andre har sterke følelser, enten jeg selv kjenner på de eller ikke. Litt empati har da jeg også! Men det betyr ikke at jeg anser alle følelsesutbrudd som akseptable. Og det gjelder da virkelig de fleste av dere? Det er greit å bli sint hvis man finner dama til sengs med en annen mann, men det er ikke greit å la seg rive med i den grad at man blir drapsmann.

Akkurat utroskap er kanskje det mest ekstreme punktet i så måte. Mange mener helt oppriktig at vold og drap er rimelige responser. Mange kulturer har aksept for denslags barbari. Fra et evolusjonspsykologsk hold gir det mening at de fleste menn er hardkoda til å passe på genene sine. Den kjøper jeg. Og akkurat her er undertegnede muligens dysfunksjonell - jeg har i alle fall ingen problemer med å forestille meg ting som ville plaget meg langt mer enn utroskap. Men det betyr da for faen ikke at jeg ønsker å "låne bort kona ei helg", gjør det vel? Forøvrig synes jeg den frasen er motbydelig, og bevitner en tankegang om eierskap til andre mennesker som er regelrett forkastelig, men det er en annen diskusjon. Poenget er altså at fravær av emosjonelle utbrudd ikke betyr "aksept og velsignelse". Kanskje det til og med betyr at myoxo har de samme følelsene som alle andre, bare i langt mildere grad? Hokke som, når jeg sier at noen overreagerer, så er responsen typisk enten å anklage meg for å være en hannrei eller påstå at jeg ønsker å bli en. La meg derfor stadfeste at ingen av delene er tilfelle. Eller, hvis jeg tar andre menneskers avvikende samlivsformer i forsvar, så er reaksjonen typisk å anklage meg for å ønske det samme selv. Nei? Jeg respekterer andres merkelige preferanser, og jeg vil alltid forsvare friheten til å styre sitt eget liv på egne premisser - men det betyr ikke at jeg anser de aktuelle livsvalgene som kloke beslutninger, eller at det er noe jeg selv vil emulere. Paradoksalt nok ansees mitt fravær av fordømmelse som fordømmende, og den klarer jeg ikke å vri hodet mitt rundt.

La oss også se litt mer på instinktene her: *At* man fra evolusjonens side er utstyrt med drifter og instinkter betyr ikke at samfunnet tillater manglende kontroll over disse. Som heteroseksuell mann ser jeg daglig attraktive kvinner jeg gladelg slulle harvet over! Men det gjør jeg altså ikke. Fordi jeg, i likhet med de aller fleste, kontrollerer driftene mine. Og jeg forventer at de rundt meg gjør det samme, og jeg fordømmer de som ikke gjør det. Skal man av det utlede at jeg er aseksuell? Jeg har faktisk blitt møtt med den også.

Alt i alt synes jeg folk kan og bør tåle litt mer, og generelt unngå å klikke i vinkel for bagateller. Videre mener jeg at dersom man har noe som er oppsiktsvekkende viktig for en - spesielt hvis det ellers er å anse som bagatellmessig - så bør dette kommuniseres tydelig når et forhold innledes. Ingen andre enn meg har noensinne hatt tilgang til mine private data, og det har heller aldri vært noe tema. Fordi det er noe jeg har gjort veldig, veldig klart tidlig i forholdet. Dersom man derimot er så sart at man ikke tåler tanken på å skulle finne spor av dokumentasjon på tidligere forhold, så er det noe man bør varsle om tidlig i forholdet. Da kan forholdets øvrige bestanddeler fjerne slik dokumentasjon, eller i det minste opprette en ekstra bruker på en felles datamaskin. Kommunikasjon forhindrer forbløffende mange problemer. Det er selvsagt helt greit å føle vemmelse over sexbilder fra avsluttede forhold, akkurat som det er greit å bli uggen av syttitallsdekor og hundebæsj på plenen. Men det er ikke greit å frike ut over det og gjøre noe dumt. Her skal TS ha ros for å faktisk ha snakket med kjæresten sin og funnet frem til en løsing i minnelighet. Jeg synes fortsatt det er underlig å bli så satt ut over noe så trivielt, men han håndterte det saklig og klokt - slik man forventer av voksne mennesker. Hadde han valgt å gjøre det slutt, slik flere lufter som en saklig utvei, så hadde jeg ansett det som helt hinsides idiotisk og urimelig.